Hvem sin elendige idé det var å skru på det flommende taklyset og pumpe scenen full med liksomsmog akkurat idet sceneteppet på Jaeger gikk ned? Det kan umulig ha vært Karin Park selv, som etter de første par låtene spør hvorvidt noen kan se henne – og om det er meningen at det skal være sånn.
Nåvel, utestedet kan sikkert skrive ned en liste med dårlige unnskyldninger til hvorfor de nekter Park å skru det av; muligens av sikkerhetsgrunner til det overfylte menneskehavet som har stimlet sammen i kjelleren, enkelte først og fremst mumlende over MGP-medvirkningen til Park. Men
For å gjøre den lange historien kort: Karin Park pleide å se sånn ut den gang hun pleide å gi ut bittersøt og lun popmusikk på midten av 2000-tallet. Så relanserte hun seg ut av det blå i 2009 – kortklipt, sortkledd og besatt av mørk og kjølig elektronisk popmusikk. Og fortsatt står Ashes to Gold som et av de mest underkjente norske popalbumene fra de siste fem årene.
Men tilbake i den lysbelagte og tåkefylte kjelleren på Jaeger – eller gymsalen, som Park der og da finner det naturlig å kalle den for; Karin Park – med hennes bror som fast partner-in-crime på trommer – forstår midtveis at publikums øyne og ørene forlengst har vendt seg bort fra scenen. På dette tidspunktet er det egentlig uvesentlig om hun står på scenen eller ei, for venner er langt lettere å se, og småpjatt og klirring i glass blir overdøvende selv en hørselsskades lengde unna høyttalerne.
Grepene hun så tar er nærmest beundringsverdige: Den buldrende wobblebassen på «Fryngies» fra fjorårets Highwire Poetry skrus ytterligere opp og (jeg kan ærlig talt lite om samtidsdans, så la dette stå som et forbehold) begynner å bevege hele den lange kroppen over scenen. Synet er gripende – selv gjennom den tykke tåket – der Park med ett fremstår besatt, og fokuset vendes tilbake til scenen. Redningen kommer likevel i siste liten, for Jaegers lysfadese har allerede satt sine altfor dype spor i konsertopplevelsen.
Kim Klev
