Jeg synes inderlig synd på Highasakite idet de nærmere fem minutter forsinket tusler inn på Amfiscenen. En renovasjonsbil har nemlig måttet sluke i seg innsjøen som oppsto etter at himmelen sluser åpnet seg i morges. At ikke mer enn tredve mennesker har møtt opp gjør ikke akkurat situasjonen mindre stusselig.
Selv om enkelte gikk så langt som å genierklærte trondheimsbandets (forøvrig fiffig titulerte) debutskive All That Floats Will Rain, har jeg personlig slitt med opparbeide meg noen buldrende interesse for albumet. Det er klart at deres rytmiske drømmepopunivers er vakre saker, men de ofte blodigfattige melodiene gir musikken heller kort levetid.
Men den utmerket skrudde lyden som brer seg utover amfiet fester seg raskt i kroppen, og forsterker de hypnotiske elementene ved musikken. Det gjør det enkelt å bli riktig så glad i spor som «Everything Sank In You» og «The Heron», samt den ellers uinspirerende singelen «Indian Summer».
Da kvartetten spilte under by:Larm påpekte min kollega Maria Horvei at de virket til å kjede seg halvt i hjel på scenen, og entusiasmen har åpenbart ikke vokst nevneverdig siden februar. Selv om bandmedlemmene – unntatt trommeslager Trond Bersu – stort sett bærer tomme blikk under konserten, kan det likevel forsvares når dynamikken i lydbildet er såpass forsiktig som den er.
Det er riktignok disse seige progresjonene, sammen med Bersus perkussive feinschmekeri, som gjør at Highasakite makter å erklære et visst herredømme over den glisne Amfiscenen en fuktig fredagsettermiddag. Det er dermed klart at dette kunne blitt tre virkelig vakre kvarter i skogen, om bare et søvnig solskinn hadde vært til stede.
Kim Klev
