Susanne Sundførs kompromissløse grep om sin egen artisttilværelse og hennes manglende vilje til å by på utenommusikalsk plapring har gitt henne et stempel som vanskelig, tverr og selvhøytidelig. I realiteten fortjener hun en medalje for å nekte å innrette seg en stadig mer servil, skvaldrete, konsensusherjet og fattigslig norsk offentlighet. Og heller ikke denne gangen gir hun ved dørene.
En dump, ribbet og illevarslende rytmeseksjon innleder «White Foxes», første smakebit fra tredjealbumet The Silicone Veil, som slippes i slutten av mars. Og låten, som hun for øvrig spilte i en langt mer naken versjon på Lydverkets intimscene for snart to år siden, er av et sjeldent kaliber: Radiopotensialet er definitivt tilstede, men det fulle utbyttet av sangen høstes først etter gjentatte avspillinger, med en rekke glitrende detaljer som står i kø for å åpenbare seg underveis.
Den umiskjennelige stemmen lyser i begivenhetenes sentrum, og den gjør fortsatt sterkt inntrykk, enten den hviler i det nedre registret eller strekker seg mot de øvre sfærer. Produksjonen, signert Sundførs faste makker Lars Horntveth, er effektiv, dynamisk og briljant, med piano og synth som de dominerende elementene. Kryptiske, foruroligende tekstlinjer som «all the pretty tulips will disappear» og «you gave me my very first gun» blir liggende og dunke i tinningen lenge etter at de har tonet ut.
Susanne Sundfør – White Foxes (Official video) from Susanne Sundfør on Vimeo.
«White Foxes» er likevel mer umiddelbar enn noe du finner på den imponerende, men til tider noe lukkede forgjengeren The Brothel, med melodiske vendinger som hinter tilbake til den selvtitulerte debuten fra 2007. Vi bys altså på det beste fra begge verdner her, samtidig som en ny og tidligere uhørt kontemporær nerve har sneket seg inn i lydbildet. Og den fortsetter å vokse. Det er bare å begynne å telle ned til albumet.
Marius Asp
