Å skulle se Lady Gaga live i 2014 sammenliknet med da hun gjestet Oslo Spektrum samme årstid for fire år siden, da karrieren virkelig hadde begynt å skyte fart, kan ikke sammenliknes. Den gang føltes hun betydningsfull og uforutsigbar spennende – nå mer som et skuldertrekk. I begynnelsen av karrieren lagde hun låter med gjennomslagskraft, i tillegg til å posisjonere seg som en snål popstjerne med vilje og evne til å utmerke seg. Å utpeke henne som Madonnas arvtager var nok i overkant ivrig – men låter som «Pokerface», «Just Dance» og «Bad Romance» har tålt tidens tann godt.
Siden den gang har det gått jevnt og trutt nedover. Den nå 28 år gamle amerikaneren har ikke klart å leve opp til tidligere musikalske bragder, og både medier og fans ble nok raskere mettet av hennes stadige rop om oppmerksomhet enn hun hadde planlagt.
Dermed er det heller ikke overraskende at oppmøtet i Telenor Arena den siste mandagen i september er glissent. Kun omtrent halve tribunen er i bruk, og de som har ståplass på gulvet har i overkant godt armslag. Gagas karriere har stupt fra og med brautende Born This Way (2011), og i 2014 fremstår Gaga mer enn noe annet som en popstjerne som febrilsk prøver å holde seg flytende – sist gjennom det forglemmelige forsøket på å tolke jazzklassikere sammen med Tony Bennett på albumet Cheek to Cheek. Et par dårlige album – eller en dårlig periode – er selvsagt akseptabelt i en karriere. Men da bør man helst ha bygget en solid plattform før den kommer. Det rakk aldri Lady Gaga.
Bak sceneteppet åpenbarer det seg en scenerigg som delvis minner om husene på et postkort fra en gresk øy, dels om kulissene i filmen Jakten på nyresteinen. Foran den går en lang catwalk ut blant publikum. Scenen fylles av dansere med glitter, ballonger og fjær. Hovedpersonen selv entrer showet i Tina Turner-inspirert paljettbody og blond parykk.
Konserten åpner med «Artpop», og allerede i løpet av de første minuttene rekker Lady Gaga å rope «Oschlooo» fem-seks ganger. Sånn fortsetter det inn i «G.U.Y» og «Donatella» fra fjorårets album Artpop. Gjennom disse tre låtene, som utgjør første akt, er leppene på storskjermen ofte i utakt med vokalen som pumpes ut, og dansestegene er slappe. Gaga bruker stort sett energien sin på å gnåle om armer som skal i været og hvor mye hun har savnet Oschlooo. Selv om hun ikke synger mye live, skal vi ikke lenger enn til andre låt før hun synger falsk.
En lang, enerverende gitarsolo fyller lokalet mens Gaga foretar kveldens første av mange klesskift. Tilbake i glitrende sølvbikini og med gigantisk parykk gyver hun løs på «Venus». Tempoet er høyt, og de store, anemoneaktige plastblomstene som ruver på scenen bades i pastellfarget lys og konfetti. Dansere springer i alle retninger. Det er mye av alt – bortsett fra prestasjoner fra hovedpersonen.
Etter «Venus» holder Gaga en relativt snodig velkomsttale. Hun snøvler og roper om hvor mye den oppmøtte fansen og samholdet mellom henne og fansen – som hun kaller «Little Monsters» betyr. Hun ramser opp de mest vellykkede blant sine egne låttitler, og sier de som har kommet for å oppleve Artpop-konseptet vil få den ultimate opplevelsen denne kvelden, men at de som har kommet kun for hitsene enten bør finne en glowstick og ta en drink – eller GET THE FUCK OUT.
Hun er langt ute også under påfølgende låt. Rotete og bombastiske «Manicure» byr på elgitar, hyling og sprelling på gulvet.
«Just Dance», kveldens første låt fra de gode årene av hennes korte karriere, forsvinner i halvhjertede dansetrinn og en blanding av mumling og mer skingrende roping oppå vokalsporet. Gaga tvinger seg gjennom den og påfølgende «Pokerface» og «Telephone», og med tanke på appellen hun holdt fem minutter tidligere må det være irriterende for henne å se hvor mye mer virkning selv de ganske dårlige versjonene av disse låtene har på publikum sammenliknet med det nyere materialet hennes.
Før «Papparazzi» rekker Gaga å skifte til en blekksprutkreasjon. Låta går litt roligere for seg, hun er litt mer tilstede i det hun gjør. Så langt har konserten gått heseblesende i ett, men dette er det nærmeste vi kommer et hvileskjær.
Når showet glir over i fjorårets smakløse R. Kelly-duett «Do What U Want» løftes Gaga sittende opp i en diger neve midt på catwalken. Tilbake på bakken faller hun på kne mot slutten av låta. Lyset skrus av et par sekunder, før lyskasteren igjen er på henne, og hun forlenger låta med et erkeamerikansk, vokalrunkende vers kun akkompagnert av piano.
Deretter tar hun plass i et lite isslott ytterst på scenen, sier noen ord om at man ikke skal bry seg om kritikere og huske å følge drømmen, før hun spiller og synger «Dope» alene ved pianoet. Mobilene lyser opp arenaen, men øyeblikket er dessverre ikke særlig minneverdig. Til det er vokalen for skingrende og forsøket for krampaktig.
Snart er Gaga igjen i pratemodus. Hun takket fansen for at de holder ut, men hadde nok ikke hatt vondt av en pause fra rampelyset. Pubsoul-delen av konserten fortsetter med en pompøs tapning av «Yoü And I», og konserten når et nytt bunnpunkt når Gaga forsøker å spille på gitaren til en av gutta i bandet med støvletthælen sin. En akustisk versjon av «Born this way» innledes med en peptalk om hvordan Gaga har endret stil når noe har gått dårlig i livet, men at det viktigste er hvordan du er på innsiden.
Mens Gaga igjen tar en pause for å skifte, inntar danserne hennes scenen i lakk og lær for å berede grunnen for fjerde akt. Etter noen minutter med hard edm-dansing er hovedpersonen tilbake med skinnjakke og grønn parykk. Etter et akustisk vers av «The Edge Of Glory» pumpes «Judas» ut over anlegget. Det er lasere, rave og klapping i hender. Igjen er det så mye av alt på samme tid at alle elementene slår hverandre i hjel.
Etter «Judas» tar Gagas på seg en t-skjorte med det norske flagget som har blitt kastet opp på scenen, og leser opp et fanbrev fra tjue år gamle Ida og Miriam fra Oslo. De gråter av glede når kamera treffer dem, og inviteres backstage etter komserten. Øyeblikket blir konsertens fineste. Det kan også virke som Gaga fikk ny inspirasjon av det – «Sexxx dreams» er neste låt, og for første gang ser det faktisk ut som hun har det gøy på scenen. Det smitter også delvis over i «Mary Jane Holland», men vi skal ikke lenger enn halvveis ut i låta før vi er tilbake i det teatralske og påtatte sporet hun har gått opp gjennom hele konserten.
Stryker-sporet som varsler at «Alejandro» er på vei gir publikum et nytt dytt, men vokalen er sur allerede i første vers, og Gaga nynner bare umotivert med på refrenget. I stedet fokuserer hun på å veive med armene, i håp om å få publikum til å gjøre det samme.
Etter noen nye fraser om hvor viktig det er å være seg selv, river Gaga brått av seg den grønne parykken. En mørk, klubbete beat dundrer ut i salen mens Gaga kles om av danserne på scenen – nå til den neonfargede delen av showet.
«Bad Romance» åpner siste akt, og fungerer, med unntak av et par vokal-feilskjær, overraskende bra. Først og fremst fordi låta er sterk, Gaga er ikke på topp nå heller – men vi blir iallfall minnet på hvorfor vi er har kommet hit denne kvelden.
Mer prat – nå om den vanskelige perioden hun gjennomgikk før hun skrev «Applause» – innleder nettopp den låta. Gaga dundrer gjennom den i samme høye, slitsomme tempo, før masete «Swine» avslutter denne siste akten. Det er salig kaos av hopping og roping før lysene slukkes.
Helt ferdige er vi imidlertid ikke. Etter en lang pause tar Gaga på nytt plass bak pianoet. «Gypsy» starter kabaretaktig og ender i dundrende, dansbar versjon. Det er godt når den er over. De to timene i Telenor Arena har vært hektiske, men lange – og tanken på at Gaga nok ville vært mer tjent med å trekke seg tilbake enn å prøve å holde krampaktig liv i karrieren er uunngåelig.
Trine Aandahl
