The Flaming Lips starter konserten sin med et forventingsfullt intrumentalparti som gir tydelige hint om at noe er i ferd med å skje. Kort etter ser vi plastballen det har gått rykter om i forkant av konserten blåses opp. Wayne Coyne dukker opp på scenen, og plasserer seg selv inni ballongen. Og vi er i gang: Coyne i en plastball suser over Enga, konfetti i alle regnbuens fargerblir skutt i alle retninger, og blå, grønne, røde og gule ballonger spretter over hodene til tusenvis av tilskuere. Festen har startet!
Med Oklahoma-bandet på scenen ser Enga kulere ut enn noensinne. En flammende oransje backline og ditto kledte dansere som gliser fra øre til øre kombinert med oppblåsbare aliens og en vokalist i storform gjør første halvdelen av konserten til en real fest. Når tredje låt blir sunget av Coyne på skuldrene til en bjørn er det smil å se over hele Middelalderparken – som for anledningen bader i sol. Et av høydepunktene er ikke overraskende låten «Yoshimi Battles the Pink Robots», som skaper de deilige frysningene man alltid ønsker seg på konsert.
Men midtveis i konserten faller stemningen litt. Coyne synger sanger som tilsynelatende er fremmed for flesteparten av de oppmøtte, og vokalistens eget energinivå daler også betraktelig. Den melodiøse, intergalaktiske rocken The Flaming Lips er kjent for holder ikke samme nivå hele veien. Flere av bandets mest kjente låter glimrer med sitt fravær, spesielt nydelige «Race for the prize» er savnet. En litt for lang tirade om Irak-krigen kunne bandet også spart seg for når de ser at stemningen er i ferd med å dale. Vokalist Coyne redder seg allikevel ut av situasjoen ved å slå av morsomme spøker mellom låtene, og ikke minst sette i gang applaus på applaus. En morsom liten gimmick er låten «I can be a frog» hvor publikum må lage lyder av ordene Coyne synger. «I can be a helicopter, I can be a gorilla» synger han, og tilhørerne lager lyder og flirer om hverandre.
The Flaming Lips er kjent for spektakulære liveshow. Heller ikke i dag skuffet de på underholdningsfronten. Men 75 minutter med låter som til tider ikke fungerer hundre prosent holder ikke til toppkarakter, samme hvor mye konfetti som blir spydd ut fra scenen.
Ellen Ramstad
