For tre år siden observerte jeg fra en distanse jubelkonserten Gabrielle hadde på Baglerscenen, bare meter fra der hun står i dag. Denne gangen er det ryddet plass for henne på Kongescenen, og det er grei kok allerede før hun kommer ut.
Hvitkledde bandmedlemmer inntar sine respektive posisjoner og får Gabrielle til å titte fram når «Mer» avslører seg som åpningslåta. Fra startstreken virker hun rimelig rutinert, selv om «Venter» ikke fenger like mye med en gang. Uansett gjør både Leithaug og band det klinkende klart at dette har de gjort før, i måten hun lever seg inn i musikken på. Vi snakker maskineri.
– Jeg føler for å grine, sier hun etter «Vekk meg opp» og «Ti kniver», etter å ha sunget fra den ene høyttaleren nedenfor scenekanten for å komme litt nærmere publikum. For hver låt blir det mer og mer tydelig at hun er i sitt ess, og viser et helt naturlig bra scenetekke. – En slow jam må til, påpeker hun, og synger «Du får fri». Det roer seg, men tar seg opp igjen når hun før «De beste» gir en leksjon i hvordan hele Slottsfjell kan være med på allsangen, inkluderende som hun er.
Showet har lagt opp til en medley av gamle låter, slik at de får tid til mer. Den starter med «Løkken», går til «Høster» og så «Ring meg». Her er alle med fra første sekund på klapping. Det er kanskje den låta som får best respons, og hun er såpass komfortabel at hun forlater mikrofonen for å la publikum dekke for henne. Derfor er det litt synd at denne ble kuttet ned som de foregående låtene til sånn cirka ett vers og ett refreng. «Bordet» som tar over stafettpinnen blir derimot spilt helt ut, og før en dubstep’ette avstikker mot slutten der hun oppmuntrer til mosh pit. Slikt er gøy.
«Regn fra blå himmel» og September» er konsertens «lavpunkt», enkelt og greit fordi de ikke er like spennende som de andre låtene her. Framføringa er dog bra og ektefølt, akkurat som før, men hadde det vært opp til meg ville jeg hørt mer av «Ring meg» og vurdert hoppet over én av disse. Stemninga bedrer seg fort igjen under «Mellom skyene», og når jeg ser på klokka har de siste 45 minuttene nesten flydd forbi.
Siste låt dedikerer hun til hele verden, som er helt på sin plass når det er sangen som gav henne internasjonale fans og Sverige-turné. Selvfølgelig er «Fem fine frøkner» en innertier, pluss at gitaristen sammen med instrument begir seg ut på en aldri så liten crowdsurf mens han ennå har sjansen, mens publikum får siste rest av denne kvalitetskonserten.
Ingenting er perfekt, men proffe til beinet som de er har Gabrielle og band på jevnt over alt på stell for å lage en særdeles god liveopplevelse.
Nicolay Woldsdal
