Forever Maybe er det fjerde albumet i Hanne Kolstøs november-prosjekt. Siden 2011 har et nytt album fra sunnmøringen vært et sikkert mørketidstegn, og albumene har vært en årlig statusrapport fra en artist i kontinuerlig utvikling. Det dogmatiske ved å skulle lage ett album i året har vært fruktbart; kvantiteten har aldri gått utover kvaliteten, men høres heller ut til å ha trigget kreativiteten.
Siden Riot Break (2011) har det elektroniske tatt stadig større plass i musikken til Kolstø. På fjorårets Stillness and Panic dominerte kjølige synther sammen med tekster om ensomhet, angst og kjærlighetssorg. Årets album, Forever Maybe, er en naturlig forlengelse av dette, og tar oss med et steg videre i prosessen, både tematisk og uttrykksmessig.
Kolstø har selv uttalt at «fem album på fem år»-prosjektet er en musikalsk dagbok, og som sine forgjengere gir Forever Maybe et tydelig innblikk i Kolstøs tanker og følelser. Det følelsesmessige reservasjonen i tittelen er sentralt. Sorgen fra forrige album later til å ha gått over i et ønske om å bli ferdig med en vanskelig prosess, og uro, forvirring og ubehag preger mange av låtene.
I åpningslåten «BlankO» gjør Kolstøs omsluttende vokal det klart; linjen «I don’t wanna feel anything, I don’t wanna think anything» blir stående som premiss for albumet. Den samme resignasjonen sniker seg gjennom i rørende «True Story».
Alt er imidlertid ikke svart. Singelen «We Don’t See Ourselves» og «Rooftop» har noe forløsende ved seg. Kolstøs fengende melodilinjer og nyanserte vokal sørger for at gleden og håpet skinner gjennom.
Selv om store, dunkle synther er det mest sentrale i lydbildet, våger Kolstø å eksperimentere i flere retninger. Gitar gir «All Is Contagious» og «Nothing To Talk About» et mer rocka uttrykk, mens minimalistiske beats gir tittellåta «Forever Maybe» et klubbvennlig preg. Begge de to virkemidlene utgjør en fin kontrast til det ofte luftige og vidstrakte i Kolstøs musikk.
Kolstøs album krever gjerne noen runder i øregangene før de virkelig åpenbarer seg, og Forever Maybe er ikke noe unntak. Tålmodigheten belønnes med at låtene setter seg fast og flere lag åpenbarer seg. Det er langt mer i musikken enn det første man legger merke til. Låtene vokser stadig – bare tanken på hvordan de vil låte live er nok til å lure frem gåsehuden – og nettopp dét er med på å gjøre henne til en av de mest slitesterke og begavede artistene vi har.
Trine Aandahl
