Helt siden 2007-EPen Metropolis: The Chase Suite har Janelle Monáe vært en av de mest interessante stemmene der ute. Både på nevnte EP og på debutalbumet ArchAndroid (2010) viste hun at hun makter å lage kompromissløs r&b som både er stilsikker og nyskapende. Den nå 27 år gamle Kansas-jenta har også bemerket seg på livefronten; både i 2008 og 2011 spilte hun strålende konserter blant annet på Øyafestivalen.
Monáe er en artist med spesielle evner, og den ambisiøse musikken har hele veien vitnet om en kreativitet i høygir. De til nå tre utgivelsene hennes er konseptuelt knyttet sammen som en saga i fem deler – eller suiter – hvor vi følger androiden Cindi Mayweathers liv på planeten Metropolis. Ekstremt svevende og pretensiøst, men det åpenbare overskuddet av idéer og skaperglede har også blitt et av Monáes viktigste kjennetegn.
Musikken til Monáe har hele veien vært krydret med orkestrerte parti og et filmatisk preg. The Electric Lady, etter alt å dømme oppkalt etter det nå 45 år gamle mesterverket fra et av Monáes store idoler, er en naturlig forlengelse av de foregående utgivelsene hennes.
Albumet er hakket mer organisk og variert enn forgjengerne, men føles også som et utslag av litt for strenge dogmer. Idéen om suiter og konsepter føles rett og slett bedre enn resultatet oppleves denne gangen. En god håndfull av de 19 låtene oppleves nemlig overflødige og drar ned helhetsinntrykket.
Janelle Monáe er mange andre artisters yndling og nyter stor respekt i r&b-kretser. På The Electric Lady har det resultert i at både Prince, Erykah Badu, Miguel, Solange og Esperanza Spalding gjør gjesteopptredener. Flere av disse låtene er veldig bra, og står igjen som albumets høydepunkter, sammen med personlige og mektige «Ghetto Woman» og avslutningslåta «What An Experience», en sval, lekkert produsert sak som kanskje peker ut en ny kurs for kommende utgivelser.
«Q.U.E.E.N» (feat. Erykah Badu):
The Electric Lady leker med r&b-sjangeren på samme måte som Monáes tidligere utgivelser. Særlig funk og jazz preger albumet, som nesten koker over av lekenhet. Ofte funker det, men innimellom fører de mange uttrykkene og elementene til at helheten blir i overkant storbandpreget og anmassende – særlig på andre del av albumet.
Det ferske albumet sår aldri tvil om Monáes kvaliteter. Vokalen er sterk, klokkeklar og har blitt enda bedre siden sist. Men det må være lov å håpe at historien om Cindi Mayweather slutter ved The Electric Lady – slik at det i fremtiden er rom for at Monáe får låte friere og skinne for fullt, uten å gjemme seg bak dogmer og aliaser. Dét trenger en artist og innovatør av hennes rang nemlig ikke.
Trine Aandahl
