Drake er god når han er indignert. Enten om det skulle trigges av det han oppfatter som dårlig energi fra forsmådde eks-kjærester eller helst haters som til stadighet mener han er mykere enn vann.
28-åringen, som har skapt en meget brukbar karriere på å være sensitiv som brannskader, lanserte plutselig det uoffisielle albumet/miksteipen If You’re Reading This It’s Too Late.
La hatet mot den følsomme kanadieren flyte. Elsk din fiende er mantraet (“Energy”, “6 Man”, “6PM In New York”).
I dag er det nøyaktig seks år siden miksteipen So Far Gone ble lansert, beviset på at rapcrooneren Drake er en seriøs aktør i urbanverdenen.
Han kommersialiserte emorap. Grammy-vinneren sier at det er helt innafor å gråte og være barsk. Gjerne samtidig.
Drake høres sulten ut. Jeg regner med at incentivet på If You’re Reading This It’s Too Late er å befeste posisjonen som hele verdens kontentum for sengemoro (“Know Yourself”, “Madonna”) og som en solid bidragsyter for strålende sofistikert klubbmusikk (“10 Bands”, “6 God”, “Used To” ft. Lil Wayne).
Han er såpass typete at man kan regelrett se for seg når han akker seg, lar øyelokkene hvile og synge lidenskapelig på balladene, og meanmugge når han er på sin gateting.
Allrounderen Drake, der altså.
Moroa på If You’re Reading This It’s Too Late, som teller 17 kutt, er et slags jubileeum til So Far Gone. Men også et frampek til det forestående albumet Views From The 6 – en referanse til hjembyen Toronto som har, øh, tallet seks i begge postnumrene.
In-house-produsentene på Drakes label, OVO, passer på at sporene høres eksklusive ut. Boi-1-da og 40 Shebib står for mesteparten av de svulstige produksjonene. R&b-thug PARTYNEXTDOOR har også jobbet frem et par spor.
«Oh my god / if I die / I’m a legend», sier han på “Legend”. Ganske breialt, men sant nok. Etter tre album – eller fire, alt etter som – inne i karrieren, har artisten med den karakteristiske nasale stemmen allerede satt sitt avtrykk på urbanmusikken. Betraktelig. Enten man liker det eller ikke.
Om If You’re Reading This It’s Too Late skulle ha materialiert seg, ville det ha vært hummermiddag og dyr drikke på en privat øy, sene nattetimer med en trendy posse (“No Tellin”, “Preach”, ) ubesvarte anrop fra damer, brudd og begjær (“Star67”, “Now & Forever”, “Company” ft. Travi$ Scott, “Jungle”). Sånn cirka.
Dette er bare en smakfull, litt for stor porsjon hors d’oeuvres, men også en betydelig opptakt til Nothing Was The Same-oppfølgeren som kommer ut en gang i løpet av året.
Ali Soufi
