Yo La Tengo - Fade

I sin beste alder

Snart 30 år som band til tross: Indieheltene Yo La Tengo fortsetter uanstrengt med det de kan best.

Hvis en liten fugl hadde hvisket meg i øret og fortalt at Ira Kaplan, vokalist og låtskriver i Yo La Tengo, for kun et par ukers tid siden fylte 56 år, ville jeg sannsynligvis ikke trodd på den lille rakkeren.  Selv om det ville være å fornekte fakta.

For ikke bare ser Kaplan (han til venstre i sofaen ovenfor) ut som en forvokst 26-åring. På deres trettende album i rekken, Fade, er det i tillegg slående hvor lite som har endret seg i Yo La Tengo-leiren siden andre halvdel av nittitallet, da bandet gav ut undergrunnsklassikerne I Can Hear The Heart Beating As One og And Then Nothing Turned Itself Inside-Out. Gode nyheter, både for indiehodene med utslitte fanklubbmedlemsskapskort og den forvirra generasjonen nye tilhengere, med andre ord.

I uanstrengt tempo durer trioen av gårde med sin eklektiske signaturcocktail av indierock; maskinell slumringskrautrock («Stupid Things»), suggererende alternativcountry («Ohm»), hviskende ska-vibber («Well You Better») og vennligsinnet fuzzpop («Paddle Forward») står samlet som en selvsagt enhet – mens man som alltid kan fornemme Kaplan, trommiskona Georgia Hubley og bassist James McNew glise underfundig bak skjeggstubbene.

I en tid hvor enkeltlåten blir stadig mer betydningsfull – på både godt og vondt, for så vidt – varmer det hjertet med utgivelser fra stødige albumband som dette, hvor den melodiske underdrivelsen står igjen som et av de sterkeste kortene. Særlig andre halvdel (etter at man har hatt oppmerksomheten et helt annet sted under den temmelig uinspirerende landstrykervisa «I’ll Be Around») oser av denne yolatengoske tilbakeholdenheten, hvor det å bare senke skuldrene, lytte, ta albumet for det det er og belønnes.

På det lune høydepunktet «The Point of It» skal det litt til for å misforstå at det er en kjærlighetslåt. Men når Kaplan synger «if we’re not so young/that’s the point of it» får man likevel en fornemmelse av det ligger mye mer bak: Vi er tross alt kun tre små år unna 30-årsjubileet til ’86-debuten Ride The Tiger. Ikke at det å krype stadig nærmere pensjonsalder ser ut til å skulle hindre Kaplan, Hubley eller McNew fra å miste kreftene.

Kim Klev