Hot Chip: One Life Stand
[Parlophone/EMI]
Hot Chip har ikke helt teken på den oppriktighetsgreia ennå.
Hot Chip begynte som et band av den typen jeg bare liker i spesielle tilfeller: Dansemusikk med attityde og hype og blogg og hele den greia der. Over årene har de imidlertid blitt mer og mer pop, mer melodiøse og mer vokaldrevne, båret av den androgyne tenoren til Alexis Taylor (en mann med to tvekjønna navn, passende nok). One Life Stand skulle visstnok være gruppas mest følsomt voksne og minst nesevise album til nå, og det minst dansefokuserte, til tross for at dette elementet selvsagt ikke skulle fjernes fra musikken totalt. One Life Stand er kort sagt lett mitt favorittalbum av Hot Chip – på papiret.
Man papiret er jo en lystløgner, og ved hver gjennomlytting blir visse kjipe ting klarere og klarere. Punkt en: Hot Chip er ikke vant til å skrive følelsesmessige nakne tekster. De har fått motet, men ikke evnene; det være seg banale og grandiose linjer som «I can play Xbox with my brother/It’s not about who won or lost with my brother/We play to be free» eller metaforoverbelastninger av typen «Monkey grooms, blossom blooms/Do you dig germs, The Germs?», så blir Hot Chip rett fra hjertet oftere corny enn rørende. Og blir det først rørende blir det gjerne trist. «Everything is nothing and nothing is ours» er kanskje en snedig og frigjørende vending i Taylors hode, men undertegnede blir mest sliten av de kosmiske perspektivene i oversiterte «I Feel Better» og tittelsporet, to av skivas desiderte høydepunkt sånn ellers.
Det disse to sporene (blant andre) unngår er nemlig punkt to: Hot Chip sliter med å skrive en rolig sang som ikke er dørgende kjedelig. Ta ovennevnte «Brothers» eller seksminutter lange «Slush», for eksempel. Sistnevnte er en låt med stor følelsesmessig slagkraft – for bandet – blant annet fordi det er duett med This Heat-trommis Charles Hayward, en av guttas gamle helter. Problemet hopper først opp når du fjerner denne affeksjonskonteksten fra låta. Da sitter du igjen med en lang og døv og langsom sviske med en gammal kis på kor, hvis eneste effekt på lyttinga er å drepe momentet i skiva totalt midt i spillelista. Nei, Hot Chip har kanskje godt av å roe seg litt ned, men ikke helt ned.
Ta med i regninga at nesten samtlige spor sliter med en av disse to punktene, så ser kanskje ikke papiret så fryktelig genialt ut lenger.
Peter Vollset
