Asher Roth: Asleep In The Bread Aisle
[Motown/Universal]
Hvitt rap-håp debuterer med en ordinær-døden-opplevelse.
I stor grad kan hvite rappere etter Beastie Boys deles i to kategorier. Den ene består av artister som har gjort det mer eller mindre bra ved å gjøre hip hop på en konform, svart måte med en liten twist. De er altså rappere som lykkes på tross av sin hvite hudfarge. Eminem, Bubba Sparxxx, Paul Wall (hvor ble det av Haystak, forresten?).
Så har du den andre gruppa bestående av Saturday Night Live-inspirert tullerap, hvor hvite forstadskids parodisk drar på med teite kostymer og Ali-G-basert tilnærming. Her snakker vi altså på grunn av hudfargen. Hvis ikke hadde det jo ikke vært noe artig. Nå viser det seg som oftest at det sjeldent er moro likevel. Og i enda færre tilfeller særlig bra.
Og så har du Asher Roth. College-rap’ens nye stjerneskudd som etter å ha herjet nettet sånn havveis med sin The Greenhouse Effect-mixtape fikk ord på seg for å være «den nye Eminem, bare hvitere». Vi snakker oppvekst i Philadelphias middeklasse-suburbia, college-utdannelse og Family Guy-referanser en masse. Et interessant utgangspunkt, om jeg får si det selv.
Dessverre (eller heldigvis, alt ettersom) vitner ikke debuten Asleep In The Bread Aisle om noen frat-party-revolusjon i den urbane musikkscenen, og Asher Roth blir neppe noen ny Eminem over natta. Av et uttall forskjellige grunner.
Først og fremst er ikke Asher Roth en særlig begavet rapper; mer en tretten-på-dusinet-fyr som sjeldent er oppsiktsvekkende bra, verken tekstlig eller teknisk. Riktignok er han vittig her og der, og nå og da funker rappinga nær godt, men stort sett blir det hele uengasjerende. Det er vanskelig å ikke legge merke til hvor lite rå Roth høres ut ved siden av en fyr som Busta Rhymes («Lions Roar»). Murdered on his own shit, for å parafrasere Nas.
Den stadige sammenlikningen med Eminem bunner altså ikke i at de begge er fantastiske rappere, men mer i at Roth har et nasalt tonefall som minner veldig om verdens mest kjente hvite svarte mann. Så når Roth bruker en hel låt ( «As I Em») til å syte over at han blir sammenliknet med Detroits store sønn, hadde det kanskje vært greit å ikke høres farlig lik tidlig Eminem ut i flow, tonefall og stavelser? Merkelig greie.
Asleep in the Bread Aisle avslører greit hvorfor det ikke lages veldig mange skiver som tar utgangspunkt i hvite middelklasseungers hverdag – det er fryktelig kjedelig å høre om. Roths største svakhet er at han ikke klarer å formidle historiene sine på en nogenlunde almenngyldig måte, men i stedet ender med å tvære ut om å kjøre bil og røyke hasj på et vis som får bakst til å virke spennende. Han er rett og slett ikke dum nok til å være funny, smart nok til å være oppsiktsvekkende vittig eller bra nok til å tilgis.
Legg til en fryktelig ordinær produksjon av in-house produsent Oren Yoel, med et streit Don Cannon-spor som avbrekk og du sitter igjen med noe eksepsjonelt ordinært. Nesten-hit’en «I Love College» er det eneste sporet som skiller seg litt ut her. Talende nok nærmer det seg tullerap-kategorien nevnt ovenfor.
Om Asher Roth går inn i historien som noe annet enn «den hvite gutten som hadde én college-hit», blir jeg både overrasket og skuffet.
Andreas Øverland
