Alan Walker tok sine første skritt ut på den internasjonale musikk-scenen i 2014 da han ga ut «Fade». Låta var nesten umulig å ikke komme over hvis du befant deg i de gaming-relaterte hjørnene av internett. Men bergenseren nøyde seg ikke med en gyllen trone i internett-periferien. «Fade» fikk et ansiktsløft og ble gjort om til den nå velkjente «Faded» og en ny EDM-koloss var født.
Og det er altså nå, to år etterpå, at «Spectre» følger i samme fotspor og blir til «The Spectre».
❤️ Elsker ❤️
Alan Walker har virkelig tatt frem pussesakene og skapt en krystall-klar, crisp produksjon som løfter frem vokalen. Pulserende, lette synther og minimalistiske beats med en smakfull mutet skarptromme skaper rom og flyt i verset og det hele tar seg opp til et godt regissert refreng som sparker fra seg akkurat passe mye.
Det er også godt å se at Walker eksprimenterer med den tonale formelen fra original-låta og våger seg ut på nye farvann i det andre refrenget.
? Elsker ikke ?
Der hvor Alan Walker klarte å gjøre «Faded» til noe mer en enn en glorifiser vokal-edit av «Fade» med god hjelp av en fabelaktig vokalprestasjon ved Iselin Solheim, fremstår dette som et noe halvhjerta forsøk på det samme. Vokalen føles nesten som en autogenerert EDM-vokal med litt for store mengder patos og en dyp brønn med tomme ord.
Det er en viss dissonans som lusker bak kullissene i «The Spectre». Hovedmelodien har fått en nesten parodisk lystig og spretten twist med så enorme mengder vibrato at den får Mariah Carey til å høres platt ut. Dette satt sammen med den svulstige og noe melankolske overloaden som er vokalen, samt den nedstrippa og kalde instrumentalen i verset, så ender vi opp med noe som skurrer.
Olav Haraldsen Roen
