Aaarrgghh! Hvorfor? Hvorfor? Her prøver en stakkars anmelder hardt å møte et band med fordomsfrie ører, tross deres mildt sagt frynsete rykte. Men akkurat idet man tenker ”den melodien der var jo ganske fin”, ”ooh, den rytmen gir meg lyst til å danse” eller ”den synthen inneholder jo alt som er gøy med 90-tallsdance”, finner Die Antwoord på et eller annet grønnjævlig. Igjen.
Mye har vært sagt om denne sør-afrikanske trioen det siste året, og det er forståelig at Ninja, Yo-Landi og DJ Hi-Tek vekker oppsikt med sitt konfrontative og nihilistiske bad taste-prosjekt. Diskusjonene har gått høyt om de involverte personene faktisk er de de presenterer seg som eller ikke, og om musikken de lager er oppriktig ment, parodi, eller konseptuell kunst. Når det nå en gang foreligger et album fullt av musikk, er imidlertid svarene på disse spørsmålene revnende irrelevante. For musikken er der ubestridelig – men er den god eller dårlig?
$O$ er som nevnt ikke blottet for musikalsk verdi. Når Die Antwoord ikke er fullt så opptatt av å posere og provosere, klarer de for eksempel å komme opp med en anstendig låt som ”Evil Boy”, der et par enkle synthlinjer, en fengende kwaito-rytme og en – etter forholdene – relativt behersket vokal fra frontfigurene Ninja og Yo-Landi er alt som skal til. Hektiske ”Wat Kyk Jy?” røsker kanskje iherdig i grensa mellom smarte 90-tallsreferanser og bare kjip musikk, men underholdende er den. Heller ikke ”Fish Paste”, med sin deilig nedstrippede tunge og dumpe beat, er gæren. Men så var det vokalen som ligger oppå, da.
Ninja og Yo-Landis ekstremt overdrevne karakterer gjenspeiler seg nemlig svært tydelig i rap- og sangstilen deres. Med skingrende og stakkato stemmer, og på engelsk dynket i tung trash-afrikaans-aksent, spytter de ut tirader om hvor stilige, rike og pulesjuke de er. Og sånn går det gjennom ti låter, for det meste over et intenst, dystert og forstyrrende lydbilde skapt av harde beats og spisse synther. Etter et helt album føler man seg mest som man har blitt tvunget til å se Romain Gavras’ ugne musikkvideoer til Justices ”Stress” og M.I.A.s ”Born Free” gang på gang på gang. Tom. Sliten. Desillusjonert.
«Enter The Ninja»:
Underveis på ferden åpner de dypeste musikalske avgrunner seg; den uutholdelige singelen ”Enter The Ninja” og ”She Makes Me A Killer”, en forstyrrende blanding av emosjonell inderlighet og nedrig sex-historie. Mest forstyrrende er likevel det råtne nu metal-refrenget. I tillegg er den søplete sigøynerpønken gruppa plutselig stuper ut i med avsluttende ”Doos Dronk” altså noe av det mest provoserende elendige undertegnede har vært borti på en stund.
Prosjektet Die Antwoord handler utvilsomt i stor grad om å fremkalle nettopp disse følelsene. Men rent musikalsk er det ikke særlig givende.
Rannveig Falkenberg-Arell
