Jessie Ware - Devotion
Terningkast 5

Inn i varmen

Lunkne og smakfullt produserte kjærlighetslåter: Jessie Wares imøtesette albumdebut er en fryd å lytte til.

På den lange listen over unge, britiske produsenter man bør følge med et tett og årvåkent øye som Julio Bashmore, Rustie og Gang Colours, for å nevne noen  finner man også Joker, SBTRKT og Sampha.

Felles for disse tre er at de alle  har fått vokalhjelp fra 26 år gamle Jessie Ware, om det har vært på førstnevntes wobblebassbanger «The Vision (Let Me Breathe)«, bidrag på SBTRKT eller i duett med Samphas smørstemmen på «Valentine«. Og nettopp derfor har forventningene mot debutalbumet til Ware gradvis bygget seg opp – sist på grunn av hennes smekre konsert på Øyafestivalen.

Hvis du velger å sette på albumet fra starten av, med tittelsporet, møter du imiddelbart lyden av skimrende gitarer før vuggende R&B-grooves og Ware hviskende «You used to be so close to me» forsiktig slår inn. Og selv om dette er det skiva fra sitt mest nattlige, setter kuttet likevel stemningen:  Devotion er en samling med elegante Sade-refererende slow jams.

Selv om mye av elegansen ligger i Jessie Wares stemme, er det likevel de ekstremt smakfulle produksjonene til Dave Okumu fra The Invisibles som gir albumet mest fylde. Ta for eksempel  ypperlige «Running», hvor tykke synther, flørtende gitarpartier og jagende trommer gir refrenglinjen «keep me running» en ekstra dimensjon.

Albumhøydepunktene kommer heldigvis tett og ofte på Devotion.Veien er nemlig kort fra det storslåtte anthemet «Wildest Moments», gjennom nevnte «Running», til «Swan Song»s tjæreseige bassganger og selve perlen – den elskverdige synthjammen «Sweet Talk», hvor en viss Bashmore bidrar på produksjonssiden.

Likevel er det en tendens at den dyre innpakningen trekker lengre strå enn melodiene. Eksempelvis er den dempede house-drakten til «Still Love Me»  umåtelig flott, men man merker at det ikke er så interessant hva som foregår mellom beatsene. Samtidig er Okumus komisk daffe rapbidrag på «No To Love» et tegn på at han tidvis smører på for tykt.

Devotion er riktignok ikke like banebrytende som den årsferske autotune– og synthspekkede albumdebuten til minst like R&Bglade Poliça. Jessie Ware beviser likevel mer enn klart at hun har gjort seg fortjent til å bli tatt inn i varmen hos det britiske klubbmiljøet. Eller hos enhver som liker sjelfull popmusikk, for den saks skyld.

Kim Klev