Abel Tesfaye var som The Weeknd en av de som bidro til å revitalisere R&B i 2011, og ble med sine tre gratis miksteiper, House of Balloons, Thursday og Echoes of Silence, raskt allemannseie – også for R&B-skeptikere. Den tidligere så myteomspunnede 23-åringen fra Toronto stod denne søndagen for en svært myk, inderlig og samtidig kraftfull avslutning på verdens største elektroniske dansemusikkfestival.
I utgangspunktet føltes det som en merkelig booking og et merkelig tidspunkt, all den tid de roligere konsertene på livescenen hadde blitt lydforurenset av DJer fra andre scener hele helga og festivaldeltagerne mye heller ville steke til DJ-sett enn å faktisk høre noen synge og spille på instrumenter. Med da The Weeknd gikk på scenen med fullt band og korister var det helt fullt i amfiet.
Det er ikke alltid R&B med band fungerer spesielt godt i livesammenheng. Selv om oppsettet utvilsomt så profft ut, kunne jeg ikke unngå å føle en viss skepsis til det jeg skulle få oppleve. Men idet «High For This» setter i gang er det ingen tvil om at denne gjengen ikke bare har øvd, de føler det også. Dette blir enda mer tydelig da de går rett over i en glimrende versjon av «The Morning» og Ultra-publikummet stemmer i med full allsang.
Abel Tesfaye er også virkelig overbevisende på scenen. I motsetning til Azealia Banks tidligere på dagen får jeg her følelsen av at han virkelig ønsker å levere – både rent musikalsk og som scenepersonlighet. På «Twenty Eight» er han som en reinkarnasjon av Michael Jackson, på «Coming Down» er både vokal og arrangement helt perfekt, «Birds Pt. 1» sitter som en kule og liveversjonen av «Valerie» løfter låta til nye høyder.
The Weeknd har en vakker stemme, men den er ikke alltid like kraftfull. Noen ganger drukner han litt i bandet og på et par låter mister han kontrollen på stemmen. Småpirk, ja, men også det eneste som står mellom han og den fullkomne konsertopplevelsen. For når settet avsluttes med en eksplosiv versjon av «Wicked Games» er alt helt perfekt i Miami – helt til pause-DJen går rett over i dutch house, drar meg ut av bobla og minner oss på hvor vi er.
Marie Komissar
