Det er umulig å snakke om popmusikkens utvikling de senere åra uten å nevne britisk klubbmusikk. Britisk house, garage og dum&bass har infiltrert både indie- og mainstreamscenen med vellykket resultat; James Blake og Disclosure er bare to av eksemplene på dét. Listen over artister og produsenter som har klart å skape musikk som føles nyskapende, men arvelig belastet (i beste mening) er lang.
Da Katy B i 2010 brakdebuterte med singelen «Katy On A Mission» var hun blant de første som tok det dubstep-influerte uttrykket opp av undergrunnen og inn i listepopen. Knapt fire år og to album senere føles hun langt fra like definerende, selv om uttrykket i seg selv er perfeksjonert og polert siden sist.
Det skal mye til å lage et helt album som funker når uttrykket ditt er bygget på klubbmusikk. Det er jo ikke dét formatet musikken er skapt for. Disclosure klarte det mesterlig i fjor – men 89-modellen fra London har fortsatt et godt stykke igjen å gå før hun har sjanse til å skape noe i nærheten. Til det er materialet på Little Red for monotont uttrykksmessig, og for sprikende kvalitetsmessig.
Albumet åpner sterkt. Jagende «Next Thing» er umiddelbar og elegant, og overgangen til singelen «5 AM» – en euforisk klubbperle hvor vokalisten Katy B skinner – er nydelig. Her funker det gjennomproduserte uttrykket, men når stadig flere låter åpenbarer seg, er det fort gjort å gå lei. Egenarten til Katy B er ikke like tydelig som sist, selv om bra låter som seige «All My Loving» og balladen «Crying For No Reason» viser en artist som fortsatt har evnen til å utfordre seg selv med godt resultat. Allikevel – som helhet føles Little Red litt bakpå UK-bølgen.
Bidrag fra to av Englands fineste stemmer – Sampha og Jessie Ware – er hentet inn for å krydre utgivelsen. Ware-gjestede «Aaliyah» er sval og behagelig fengende, mens «Play», hvor Sampha bidrar, ikke har andre nevneverdige kvaliteter enn nettopp gjestevokalisten.
De bra låtene på Little Red har det til felles at de er plassert på første halvdel av albumet. Etter seks spor går det nedover; låtene føles stort sett uinspirerte. «Sapphire Blue» har noe ved seg, men ikke nok – og teorien om at Katy Bs karriere hadde nytt bedre av at hun ventet på flere bra låter før hun slapp et album verifiseres av avslutningslåta «Still» – en svulstig ballade som trekker helhetsinntrykket av Little Red langt ned.
I 2014 trenger verken verden eller artistene flere halvgode album – og for Katy B ville det nok vært et bedre trekk å velge ut høydepunktene fra Little Red til EP- eller singelmat.
Trine Aandahl
