Noen band bare nekter å bli gamle, Bad Religion nekter i tillegg å bli dårlige. Av alle de bandene som sprang ut av det kaliforniske skatepunk-miljøet på 80- og 90-tallet har det LA-baserte ensemblet vært blant de fremste kontinuitetsbærerne. Etter at de fant seg selv på tredjealbumet Suffer, har oppskriften stort sett vært den samme: Kvasse, samfunnskritiske tekster, allsangvennlige refrenger og kjappe, hypermelodiske riff.
Erkjennelsen av at de faktisk bare er et punkrockband, og forståelsen av de begrensningene det medfører, er blitt et suksesskriterie for et band som aldri har oppnådd de samme salgstallene som etterfølgerne i Green Day og The Offspring, men som samtidig har unngått de kommersielle fallgrubene og større nedturene.
Bad Religion så ut til å trives i rollen som skatepunkens bestefedre allerede da jeg så dem for første gang på Sentrum Scene i 1995, og selv om hovedvekten av låtmaterialet som ble fremført på Rockefeller i kveld er det samme som sist, virker bandet selv faktisk sprekere og mer inspirerte i dag enn for femten år siden.
– Hvor mange av dere som er her i kveld ser oss for første gang? spør vokalist Greg Graffin midtveis ut i settet, og overraskende mange hender skyter i været fra den svette og omfangsrike moshpiten foran scenen. Inntrykket lengre bakover, hvor undertegnede selv stod, var nemlig at kveldens publikum hadde eldes i takt med bandet, men min mistanke om at brorparten av de tilstedeværende var de samme som så dem i ’95 blir altså gjort til skamme av en stor gruppe yngre fans, som bringer temperaturen i lokalet til kokepunktet med iherdig poging og crowdsurfing.
– Nå og da, med noen års mellomrom, husker jeg hvor fantastisk gøy det er å spille her i Oslo, fortsetter Graffin, og det later ikke til å være noen tvil om at både han og bandet mener det. Graffin selv oser autoritet, litt tjukkere og mye tynnere i håret enn sist jeg så ham, men fremdeles med en av de mest melodisk bærekraftige stemmene i moderne punkrock, og en troverdighet de fleste av hans mer feterte kolleger kan se langt etter.
Bassist Jay Bentley spretter rundt på scenen som en stoka fjortenåring, og gliser fra øre til øre gjennom hele konserten, mens Brian Baker for anledningen er kledelig iført en Burzum-trøye og ser ut til å storkose seg med å kverne ut den ene suggerende gitarsoloen etter den andre. Og mens Bad Religion for lengst har oppnådd legendestatus i sin egen rett, er det lett å glemme at bandet faktisk er en veritabel punkrock-supergruppe, om man tar i betraktning Bakers fortid i Minor Threat, gitarist Greg Hetsons virke i Redd Kross og Circle Jerks og at trommis Brooks Wackerman i sin tid var med i Infectious Grooves.
Alt dette ville jo forsåvidt i seg selv vært uviktig om ikke Bad Religion så til de grader hadde levert varene. Veteranene har et godt besøkt Rockefeller i sin hule hånd fra første riff, stemningen er elektrisk allerede etter ti minutter, og bandet leverer en perlerad av anthems fra en tretti år lang karriere som tar mer enn nok avstikkere fra det ferske live-albumet, 30 Years Live, til at det aldri blir forutsigbart.
Kveldens første gåsehud dukker opp på armene når de fyrer av «Atomic Garden» fra noe underkjente Generator, og når samme plates tittelspor dukker opp i en leken versjon mot slutten av kvelden, husker jeg plutselig hvor utrolig glad jeg en gang var i Bad Religion. Og til å ha et såpass snevert utgangspunkt, er det utrolig hvor mange fete låter de har greid å sy over mer eller mindre samme lest.
«I Want to Conquer The World», «Fuck Armageddon, This Is Hell», og «Infected» river salen med i allsang, en forrykende versjon av «American Jesus» møtes av et jubelbrus, en fleipete cover av Steve Miller Bands «The Joker» sørger for et komisk avbrekk, og når kvelden rundes av med «21st Century Boy» og «Punk Rock Song» kan jeg vanskelig forestille meg at det var noen av de oppmøtte går skuffet til sengs.
Så god stemning som det var på Rockefeller igår kan jeg ikke huske å ha opplevd på veldig lenge. Bad Religion eksisterer på en måte på siden av alle regjerende trender, utenfor blogger og hipster-forum. Likevel har de mye å lære dagens generasjon av band; at man ikke trenger å være sint selv om man er engasjert, at man ikke trenger å være ung for å spille tight og at det er fullt mulig å lage gode låter selv om man bare spiller punkrock.
Glenn Olsen
