For to fredager siden figurerte Tuba Tuba-frontmann Anders Løland i Morgenbladet med bandets tekster som tema. Oslobandet han fronter har nemlig gjort et poeng ut av at de er et av få unge band som synger på norsk bokmål. Og, som journalisten poengterer, er tekstene tematisk knyttet rundt popkulturelle fenomener, nostalgi og livet i storbyen. Greit nok, for så vidt, men sjelden har jeg kommet over norske albumdebutanter med så lite verdi- og meningsfullt på hjertet.
Rent musikalsk er Alt forandres en salig cocktail av den typiske musikksmaken til et barn av post-milleniumet: Klare antydninger til yeasayersk afropop lusker rundt de fleste hjørner, mens lyden av humørfylt (og lavpannet) britisk danserock også står sentralt. I tillegg kan man spore både postrockens stjernejagende storhet midtveis i «Dager og år», mens singelen «Inni planeten» minner om Casiokids’ bergenske barnehage-rave.
En fyldig inspirasjonsliste gjør imidlertid ikke nødvendigvis god musikk. Selv ikke i sine beste øyeblikk (det første minuttet av Foals-refererende «Discodyr», for eksempel) makter Tuba Tuba å låte mer originalt eller minneverdig enn en minste-felles-multiplums utgave sine forbilder.
Men selv om det låter uinteressant, selv hørt med velmenende norske ører: De virkelige høyttalerflausene inntreffer når Løland og gutta står foran mikrofonen. For å ta verstingene med en gang (og er her det en del å ta av): Rimet «take-away junkfood med kunstig bearnaise/og soundtrack fra Brooklyn på min mp3» («Discodyr») burde allerede være en klassiker, mens stikkprøvene «Gjemte tanker bak ray-bans og sigaretter» og «Dro fra byen, dro fra venner/skrev ned ord i begge hender/dyrket drømmer under bandplakater/og spinte [sic] rundt i tomme gater» («Dager og år») er representative for det lyriske nivået på Alt forandres. I beste fall kan man ta seg i å knytte never, spenne strupen og synge med for full ironisk hals.
Tuba Tuba representerer den ungdomsårsforherligende delen av indierocken, men Lølands pregløse tekster og fremtreden plasser bandet et forvirrende sted mellom barnlige, naivistiske fakter og svulstige hamsunske Oslo-dystopier. Resultatet faller mellom to stoler: ikke har det den barnlige, surrealistiske sjarmen som kan tilskrives Casiokids, og ikke makter det å røre – sammenlignet med for eksempel amerikanske The Nationals bitre storbyberetninger.
En mer nærliggende sammenligning er likevel deLillos (guttene kaller seg selv en slags missing link mellom Lillo & Co. og Brooklyn), men der Lars Lillo og venner som regel leverer storbynaivismen med tykke lag av underfundighet, fremstår Alt forandres først og fremst som diktsamlingskladdene til en temmelig talentløs førsteårsstudent på litteraturvitenskap. Man får rett og slett ikke tak på om Tuba Tuba er dønn seriøse eller leverer tekstlinjene tongue-in-cheek. De Lillos? Snarere indiegenerasjonens svar på Di Derre.
Når sekstetten mot slutten finner frem kassegitarene og vender seg mot nachspielsmelankolien på «Siste festen», og synger at «jeg er redd alle helger en gang blir nostalgi/og at det er en annen luft røyken svever i», er det åpenbart: Man kan la seg inspirere av norskspråklige helter og indiesfærens største navn så mye man vil, men det betyr ingenting når man mangler evnen til å omsette det i noe nytt og verdifullt.
Kim Klev
