På sitt femte album på ti år, setter Skambankt ut for å bli det ultimate norske rockebandet. Med en fot i den gamle oss-mot-verden-attityden de demonstrerte på sine første plater, slagordstekster som er skreddersydd for en hvilken som helst festivalallsang fra Øya til Malakoff, og ikke minst blikket tydelig rettet mot internasjonale band som Queens Of The Stone Age.
Det er ikke sikkert det er påtenkt fra Skambankt sin side, men Queens of the Stone Age sitt voksende mesterverk fra fjoråret, …Like Clockwork, er en klar referanse for Sirene. Det er kontant mens det også knirker litt i sammenføyningene, rocken prøver å være mørk og sexy og mystisk, og i likhet med et band som for eksempel Arctic Monkeys, låter det historisk og tilbakeskuende samtidig som det har noe moderne og fremtidsrettet over seg.
Skambankt lykkes rent lydmessig, kanskje takket være produsent Kåre Vestrheim, men ambisiøse soundet får seg en rett på trynet i første sang, «Anonyme hatere». For mens riffene er monumentale verdig et startkutt, står vi igjen med en tekst så sutrende at det blir mest komisk. Terje Winterstø har brukt fritiden på nettforum, og oppdaget at folk med anonyme navn skriver dritt om ham. Dette skal han ha seg frabedt, og serverer teksten «Vise ingen nåde, du sitte og fråde/Någen her prøve å få det te, men du vil ikkje/Det kan fort slå tebake på deg, før du vet ordet av det/Her har du fingern min, den i midten, den e bare din./anonyme hatare e vonde å se, og sikkert vonde å leva me». Den satt! Eh, nei. Dette er ikke lyden av en kar som selger ut Spektrum og har veggen full av platinaalbum fra tiden med Kaizers Orchestra, det er en kjedelig rant mot folk Terje Winterstø irriterer seg over.
Med et imponerende lekkert teppe av riff, arrangement og ideer, er det ofte tekstene som trekker Skambankt og Sirene litt ned. Musikken er frisk og ambisiøs, tekstene er litt gammeldagse og banale.
Når det er sagt, er det noen steder her at det klaffer med ord og rytme. Som på «Voodoo», hvor de enkle metaforene har et visst raffinement over seg: «Eg e ikkje redd for dommens dag/eg e ikkje redd for den slags ubehag/men eg e redd for mennesket» klinger bedre som flerlags verdensbeskrivelse enn når Winterstø synger om hvor sinna han er på sure folk med et falskt nettnick.
«Voodoo»:
Queens of the Stone Age er nevnt som en overhengende inspirasjon, men det er også flekker av Black Sabbath, grønsjens metalfightere Soundgarden og ørkenrockerne Kyuss på lerretet. Åpningen på «Våre folk» låter som en poppete versjon av Kvelertak, før alle instrumenter faller sammen i et riff så tett og velfundert og headbangingvennlig at det er en fryd å høre på. Her kommer da også Skambankts røtter virkelig frem, tekstlinjen «oss mot de som spyr ut fjas, fjas, fjas, du ser de støtt på teve» er ikke bare call to arms mot trivialisering av musikk, det må da også være en referanse til de lokale rogalandsheltene Ingenting og deres 90-tallshit «Ingenting komme aldri på TV»?
«Våre folk» er albumets mest umiddelbare låt (ekstrabonus til sjukt fet tromming, noe som gjelder hele platen), og satt rygg til rygg med «Sånne som deg» – en herlig drivende rocker med Tønes på tilbakelent gjestevokal – viser Skambankt at de er på fullt fart fremover og oppover. De har føttene godt plantet i folkelig, umiddelbar rockemusikk, men har også ambisjoner om å utvide, utforske og skrive varierte, men helhetlige og overraskende album. Jeg blir ikke overrasket om Skambankt i løpet av sine to neste album leverer en Vaskekte Norsk Rockeklassiker. Sirene viser hvert fall at potensialet er her.
Asbjørn Slettemark
