André Bratten har vakt en viss oppsikt med debutplaten Be A Man You Ant – også utover det rent musikalske.
Da nominasjonene til Spellemannprisen ble offentliggjort på tampen av fjoråret uttrykte flere sin skuffelse over at platen ikke var nominert i elektronikaklassen, og enkelte jurymedlemmer gikk endog så langt som å trekke seg som en følge av dette. Med sin tilmålte halvtime på by:Larm dunker han – bokstavelig talt – inn poenget deres.
Kulturhuset på Youngstorget dunster like deler Vodka Battery og kun måtelig rengjort kjønn – det er tross alt by:Larms siste dag. Men lyden i det noe ubestemmelige lokalet er fabelaktig: balansert, høy og klar, og perfekt for Brattens modus operandi, som helt kort består i å slippe løs og stramme til, uten at de stramme tøylene om det forlengede øyeblikket slippes.
26-åringen har forlengst blitt tatt inn under oslodisko-parasollen, men det er noen langt mørkere og hardere greier på gang i denne musikken – atmosfæriske arpeggiotriller og ulmende hvit støy suppleres av strekk som lett lar seg plassere som minimal tekno. Settet er som seg hør og bør én bevegelse, og den eneste låten som virkelig stikker seg ut er minihiten «Aegis». Denne følelsen av å befinne seg inni en organisme i kontinuerlig utvikling er en god ting, om du skulle lure.
Et fattigslig ankepunkt er lengden på konserten: En halvtime er i snaueste laget for et sånt byggeprosjekt, og Bratten slipper taket idet det begynner å gjøre riktig godt. Jada, jeg vet, det finnes grovere urett i verden akkurat nå. Men noe skal man jo klage over.
Marius Asp
