The Dead Weather, Sentrum Scene
The Dead Weather er plutselig Jack Whites beste band.
The Dead Weather’s mest spilte låt på Spotify er både en B-side, en cover og den eneste nevneverdige låta deres de ikke spilte på Sentrum Scene i går. Ikke så rart egentlig, for The Dead Weather er på alle måter et helhetlig band, og «Are Friends Electric?» skrevet som den er av Gary Numan, passer ikke inn noe sted i deres låtkatalog, uansett hvor brilliant den måtte være. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at man, gitt kun tre ord, ikke kan beskrive The Dead Weather mer fullstendig enn «Numan i Bakvendtland». Numan er erkebritisk, The Dead Weather er erkesørstatsamerikansk. Numans musikalske slagkraft spiller mye på repetisjon; The Dead Weather spiller ikke én låt uten et hardt breakdown og en skrikende gitarsolo. Numan synger utifra det følelsesmessige ståstedet til en autist som har vansker med å fatte hvordan hans egne og andre menneskers følelseser påvirker livet hans, mens de mange fortellerstemmene til The Dead Weather alle har det til felles at følelsesene deres er så enorme at de har tatt over livet deres fullstendig. Numan maner frem glatte overflater, nystrøkne skjorter og hår fossilisert av gel mens The Dead Weather bader i svette, skittent hår og blodige knær. En kunne fortsatt.
Poenget er dog at The Dead Weather er et band med en usedvanlig klar identitet til å å bare ha gitt ut en skive. Ikke så rart egentlig, da deres steinharde, solotunge, sørstatsbluesrock virker som den logiske summen av bandleder Jack Whites (The White Stripes) karriere så langt. Twisten med The Dead Weather er at han her spiller trommer (hvilket han, lite overraskende, er veldig flink til), mens han overlater mesteparten av gitarspillet og syngingen/frontfigureringen til Dean Fertita (Queens of The Stone Age) og Alison Mosshart (The Kills) henholdsvis, roller begge takler med bravado.
Enn hvor fortryllende Mossharts vekselsvis illsinte og steinkåte vokalprestasjon er, var det mest imponerende ved hennes prestasjon i går hvor bra hun var som frontfigur, en litt arbitrær egenskap man først begynner å sette pris på etter å ha sett nok folk som er dårlige til det. Det ligger i The Dead Weathers musikk sin natur at det blir lengre solo- og jampartier i hver eneste låt hvor Mosshart ikke har noe å gjøre musikalsk, og hun fylte disse partiene enten med fravær, ved å gjemme seg bak forsterkerne, eller inntenst nærvær, dansende og diggende og strykende med hendene over mikrofonstativ og monitorer som om hun var på ecstasy. Et annet artig øyeblikk var når hun klatret opp på stortromma til Jack og lente seg ned i trynet hans, akkurat som Jack selv stadig gjør med Meg under White-Strpies-konserter. Små damer med svart hår og pannelugg unite.
Hvis man skal peke på noe som ikke var bra ved denne konserten måtte det bli at når Jack hekta på seg gitaren for første gang, til vill jubel fra publikum, måtte bassist Jack Lawrence ta over på trommer, noe han mestret, i beste fall, adekvat. Den innvendingen er jo mer som et kompliment å regne: Det verste med konserten var at en kar som ikke er trommisen bare spilte brukbart trommer under én låt. The Dead Weather er ganske enkelt Jack White’s klart beste band etter alle målestokker unntatt antall hits, og leverte, etter å ha gitt ut kun ett album, en konsert verdt de avsindge 370 kronene det kostet i døra. Det er mulig terningkastet over er litt i det strengeste laget.
Peter Vollset
