I år har Gabrielle blitt tildelt den nesten seremonielle siste konserten på Bergenfest. Det er en tung stafettpinne å få etter Lars Vaulars enorme show i fjor, og bestillingen fra både festival og hjemmepublikum er klar: dette burde bli hennes største, beste og viktigste konsert.
Publikum har store forventninger, men også veldig enkle behov. Det har vært fire lange dager med konserter, og lørdag er dagen hvor festen går hardest for seg, og pågår lengst.
Slitne ben, stive korsrygger og beduggede hoder trenger å slippe seg fri, danse, synge og feste en siste gang.
Masse ny musikk
Gabrielle stiller godt forberedt. Armert med det to uker gamle albumet «Og eg lyger så det renner som en foss gjennom rommet», starter hun med tittelsporet og følger opp med singelen «Synd synd synd».
Med forseggjorte visuelle snutter i bakgrunnen virker det hele til å begynne med solid og gjennomført, men ganske standard. Men så, etter en stund, kommer X-faktoren frem.
Etter at femtelåta «Vit at eg e svak» har fått opp allsangen, får Bergen endelig den anerkjennelsen de har ventet på, når hun kan fortelle at de har planlagt dette showet i flere år.
Tilknytningen til hjembyen må få være en helt essensiell del av denne opptredenen, og Gabrielle vet det godt.
Ballade-parade
Etter dette første emosjonelle øyeblikket kommer det flere sterke ballader på rad. Samtidig som hun roer ned stemningen, begynner det å skumre når klokken bikker elleve, akkurat i tide til at pyroen får skinne i kveldsmørket på «Operahuset».
Stemmen hennes løfter rekken med kraftballader. Den gjør seg om noe enda bedre live enn i studio, når hun til stadighet drar på til maks. Hun har riktignok god hjelp fra tre korister som lar henne ta noen kalkulerte pustepauser, men dermed holder vokalen seg frisk i en og en halv time.
Når hun har lagt bak seg flere rolige øyeblikk og stemningsfull allsang, sier Gabrielle selv det mange nok tenker: at nå er det nødvendig å sprite showet enda mer opp.
Da blir det «Gabby-oke» til «Ring meg», med en blodfan fra første rad på scenen som forsanger. Det er akkurat dette som skal til for å løse opp stemningen for fullt.
Fem fine frøkner og én eldre fyr
Det og … Jan Eggum? Når Gabrielle etter hvert har gått og vendt tilbake for en encore, og så latt telefonlykter lyse opp natten til «Solskinn i et plettfritt sinn», henter hun ut venn og støttespiller Jan Eggum, som stod på samme scene tidligere på dagen.
Duetten deres av hans «Ryktet Forteller» er egentlig altfor langsom og nedstemt for konsertens siste minutter, men rørende er det i hvert fall.
Og når «Fem fine frøkner» smeller i gang etterpå, mens konserten går over på overtid, barene stenger og avslutningen henger i lufta, blir det i hvert fall en sterk kontrast. Den selvsagte avslutningslåta blir et fyrverkeri hvor alt det siste kruttet svis av både på og av scenen.
Når Gabrielle omsider går av scenen, åpner himmel seg for første gang under festivalen. Det er som om det er hun som har holdt været unna til dette øyeblikket er over. Konsertgjengere i cowboyhatter og allværstøy lar regndråpene prelle av mens de presser seg mot utgangen en siste gang, og fortsetter å nynne «Fem fine frøkner» ut i natten.
Bergenfest var Gabrielles første festivalopptreden i sommer. De neste månedene opptrer hun også på Palmesus, Øya, Jugendfest, Rakettnatt, Festningen og Utopia.
Tekst: Sofie Martesdatter Granberg
Foto: Tom Øverlie, NRK P3
FESTIVALSOMMEREN 2024:
SISTE ALBUMANMELDELSER:
