Over sine to seneste plater – og første som hva man gjerne kaller et band – Attack on Memory (2012) og Here and Nowhere Else (2014), virker Cloud Nothings-låtskriver Dylan Baldi å ha oppsøkt total katarsis. Ved å gå både gitarstrengene, stemmebåndet og faen i vold, danner 22-åringen et inntrykk av å ville hudflette seg helt – ved å lage punk for mennesker som helst skulle slippe å overtenke alt.
Etter en møysommelig åpningstale fra festivalkonferansier Rune Nilsson, følger Baldi opp med et gløgt glis: «I don’t know what he said, but I told him to yell at you.» Så tøffer hans soniske jernhesten avgårde i et tempo der saker kjapt begynner å krenge.
Tapningene av innledende «Now Hear In» og «Stay Useless» er for så vidt flotte, men de oppleves også som oppvarmingsnumre: Haraballet setter først for fullt igang idet «Pattern Walks» manes mannevondt frem av TJ Dukes dundrende bassgitar, før trommeslager Jayson Gerycz kaster seg over sitt primitive slagverk som det stod om livet – og mister brillene sine i samme slengen.
Dét virker ikke spille noen stor rolle for ham, ettersom lydnivået skyves bestemt og brutalt mot ellevetallet i takt med trioens rabiate øs. Fra å opprinnelig kjekke meg over det mildt sagt tålbare volumet, ser jeg meg etterhvert – mens Baldi & co.s støyende utskeielser blir gradvis større – nødt til å bevege meg trygt bakenfor lydskjulet for å holde hørselsorganene ved like.
Mitt ansvar, muligens, men idet konsertens siste tredjedel roterer primært rundt niminutteren «Wasted Days», settes også de antemiske styrkene ved især «I’m Not Part of Me» på sidelinjen til fordel for støyen. Da Gerycz frakobler sin mørbankede cymbal og forlater scenen etter snaue førti minutter på scenen, får man fornemmelsen av at utmattelsen innhenter trespannet like før målstreken er nådd.
Kim Klev
