Fire år har gått siden den positive overraskelsen Reason to Believe. Siden den gang har vokalist Jim Lindberg bytta ut mikrofon med familieliv – behørig og fornøyelig dokumentert i The Other F Word, samt danna The Black Pacific. De resterende tre henta inn tidligere Ignite-frontmann, Zoli Teglas, som erstatter, men bortsett fra det er alt ved det gamle på Pennywises tiende fulllengder All Or Nothing.
Bekymrede fans som fryktet hvordan kvartetten fra Hermosa Beach skulle låte med en ny mann bak mikrofonen, kan puste lettet ut. Dette er den umiskjennelige lyden av Pennywise.
Tittelkuttet kunne like gjerne være hentet fra et av 90-tallets store Pennywise-plater, som About Time eller Full Circle. Fletcher Dragges lynraske Pantera-flørtende power chord-riffing holder stand, det samme gjør det galopperende kompet til Byron McMackin og Randy Bradbury. Når i tillegg halvt ungarske Zoli Teglas, på enkelte partier, låter dønn likt Lindberg, er det ikke mye tegn til forandring i den fremste fanebæreren for skatepunk i 2012.
«All Or Nothing»:
Og det er symptomatisk for Pennywise. De har på mange måter alltid vært punkrockens svar på AC/DC. Siden debuten i 1991 har de mer eller mindre gitt ut den samme platen om og om igjen. Til og med låttitlene bærer preg av resirkulering. ”Revolution”, ”Stand Strong” og ”United” oser ikke akkurat av kreativt overskudd.
Når Teglas så proklamerer ”live every moment to the day you die” på ”Stand Strong” føler jeg fint lite, for i motsetning til klovnen med samme navn fra Stephen King-grøsseren IT, får ikke Pennywise lenger hjertet mitt til å hoppe. Jeg har hørt det før. Jeg har hørt det bedre. Mange ganger.
Men det er helt greit. Det er ennå gøy. Pennywise leverer fremdeles rask, fellesskapsorientert mannskor-punk. Og jeg liker det. Det blir bare litt ensformig i lengden.
Jørn Kaarstad
