Det er ikke rent få som har funnet veien til Rockefeller på Bylarm-festivalens første dag for å se Iris. Konserthallen har en kapasitet på 1,350 og selv om det ikke er stappfullt, er det jammen ikke langt unna. Det summer i lokalet og flere virker spente på den nye artisten som på kort tid har rukket å gjøre seg nok bemerket til at mange velger denne konserten fremfor en haug andre på Bylarm.
På scenen er det rigget opp med trommer, synth, piano og et mikrofonstativ i midten, helt fremst på scenen. Lysene senkes og ut på scenen kommer først bandet, tett etterfulgt av Iris, som begynner rett på første låt.
«Shit, så mange dere er», påpeker hun før hun innrømmer hvor nervøs hun egentlig er:
– Jeg har vært så sykt redd. Jeg har bare spist brødskiver med rødbeter den siste uken, akkurat som om jeg var gravid eller noe.
Publikum humrer. Den intense nervøsiteten skinner ikke gjennom når hun synger selv om hun flere ganger holder seg for øynene. Det er noe ekte over det. Selv om Iris ikke er den type artisten som hopper rundt på scenen eller bedriver godt innøvd publikumsfrieri, er det ingen tvil om at det er på scenen hun vil være.
Iris spilte sin tredje konsert noensinne på Rockefeller under årets Bylarm. Foto: Tom Øverlie.
– Det er viktig å gråte
Iris er kanskje et nytt navn for mange, men Vilde Iris Hartveit Kolltveit har vært en del av Bergens musikkmiljø i flere år, blant annet som en del av duoen Hage. Tidligere i år debuterte 22-åringen fra Arna som soloartist og for henne har det aldri vært noe annet alternativ enn å bli artist.
– Det hadde vært tullete å gjøre noe annet. Jeg prøvde å studere, men da satt jeg i forelesninger og tegnet coverart og jobbet med låter. Jeg fulgte ikke med, forteller hun.
Iris kommer rett fra Berlin med en koffert på slep når hun møter undertegnede. Der har hun vært for å jobbe i studio med nye låter. Helst vil hun at låtene hennes kan være noe man gråter seg selv i søvn til.
– Det er viktig å gråte. Hvis musikken min kan være en trøst for andre, så er det fint.
Hun beskriver musikken sin som myk og ærlig. Noen ganger litt for ærlig.
– Det handler om ting som skjer i livet mitt og folk jeg møter. Ting som går til helvete, og ting som går veldig bra.
Hvilke ting det er snakk om spesifiserer hun ikke, men det viktigste er at hun ikke setter grenser for å vise følelsene sine i musikken. På den nyeste singelen «Hanging around you/crackers» gjør hun nettopp det klinkende klart:
«I’m eating crackers in my bed
It’s not a good idea
Neither is hanging around you»
Hun lar seg inspirere av artister som Banks, FKA Twigs og vår egen Emilie Nicolas. Tre elektropop-artister som alle har til felles at tekstene er like ærlige som Iris ønsker at hennes tekster skal være. I tillegg inspireres hun av det visuelle. Spesielt filmtrailere, selv om hun sjelden ser hele filmen.
– Det jeg prøver å oppnå er at det skal bli en visuell helhet, at det skal være en fullendt sirkel, sier Iris og forklarer hvordan musikken hennes skiller seg fra det som eksisterer i den stadig voksende popsjangeren:
– Du kommer inn i et rom, og det rommet er min musikk, og så finnes det ingen rom som er like som det. Gir det mening?
Tørr hals og tankefeltterapi
Det er også dette rommet Iris prøver å gjenskape når hun spiller live. Hun håper at folk skal føle at de blir dratt inn i noe.
– Når jeg spiller live så vil jeg formidle at alt er ærlig. Hvis jeg er nervøs, så gidder ikke jeg prøve å late som om jeg ikke er det.
For nervøs, det blir hun. Jævlig nervøs.
– Jeg har lyst til å spy og legge meg under en… benk.
– Jeg har ikke helt kontroll på følelsene og stressnivået. Noen ganger tørker jeg helt ut i halsen og klarer ikke lage en lyd.
Hvordan går det da når hun skal spille på festivaler som Bylarm? Der folk i bransjen ofte står med armene i kors, og hvis du er heldig, nikker anerkjennende om de liker det de hører.
Føler du på et press?
– Jeg stenger det helt ute, og prøver å ikke tenke på alle bransjefolkene som er der. Det presset blir for intenst for meg. Jeg må bare fokusere på det jeg skal gjøre.
Iris elsker å stå på scenen selv om det gjør henne ekstremt nervøs. Foto: Tom Øverlie.
Før hun går på scenen bruker hun alltid trommisen sin, Mathias, til å gire henne opp. «Hvorfor gjør du dette?» roper han til henne og så roper hun tilbake, «Fordi det er det eneste jeg vil!»
Også tankefeltterapi har vært effektivt for å få bukt med nervøsiteten. En metode der man banker på spesifikke punkter samtidig som man holder mentalt fokus på «problemet» for å bli roligere.
– Det funker helt fantastisk hvis man har troa på metoden, alle burde prøve det. Jeg hadde så mye sceneskrekk før at jeg ikke klarte å synge foran folk.
Det høres jo ut som du har det helt grusomt før du går på scenen, hva er det som gjør at du har lyst til å drive med det likevel?
– Fordi jeg veit at jeg egentlig elsker det å stå på scenen og at jeg kommer til å bli trygg på det. Jeg kan ikke gi meg bare fordi det er ukomfortabelt.
