Man skal være i overkant raus om man ikke er litt drittlei av bergensdialekt nå. Samtidig har Loddefjord-miljøet gitt oss den mest spennende og beste musikken den siste tiden. Det kan og skal ingen ta fra disse suburbane poetene, enten de heter John Olav Nilsen eller Lars Vaular – spydspissene i et musikkmiljø som har et eget språk, og som aktivt bruker egenart og forskjellighet som styrker. En slags eksklusiv inkludering.
Den litt mørke Amfiscenen (også kalt ”metallkulpen”) er stor å fylle for et hvilket som helst band, og jo tidligere på kvelden – desto verre er det. Slik sett hadde Lars Vaular og en stor oppgave. Samtidig er årets norske banger, ”Rett opp og Ned” den mest spilte låten ute på Hove-campen, og mange ville selvsagt få denne servert fra scenen.
Etter fyndig oppvarming fra en haug folk fra A-laget, kommer Lars Vaular på scenen og fester grepet om publikum med sped, men stødig hånd fra første stund. Hiphopkonserter kan fort bli dørgende kjedelige å se på, men med scenen etter hvert fylt av hele A-laget, Store P (som fremstår stadig bedre på mic’en) og kveldens andre hovedingrediens; Girson, flyr tida som karrieren til Vaular har gjort det siste året. ”Kem skjøt Siv Jensen” fører tusenvis av hender i været, og en gjeng bergensere har bergtatt et festivalpublikum på reservebatteri.
”Neeei!” viser en rapper med en flyt som ville fått Heraklit til å riste av glede. Settet er stramt komponert, og selv de amfisittende rister på rassen. Girson fyller rollen som sidekick til fulle, det er derfor ikke på grunn av at Yelawolf kommer på scenen at showet får en amerikansk, unnskyld uttrykket, realness.
Selv uten alt for mange etablerte hits i ermet, kommer selv lavenergiske låter som ”På Tide” helt til sin rett denne kvelden. Bulderet i brystkassene når den klassiske live-favoritten ”Gi meg noe bass” bankes inn i Tromøya, sørger for at folk får fullstendig fot. Og så er det selve kronen på verket, en plankeversjon av det som vil stå igjen som en av 2000-tallets aller beste danselåter, ”Rett opp og ned”. Det er nesten pussig hvor fort det hele er over – men vi vil ha minnene fra dette med oss videre.
Neeei! Denne var ikke for et utested, denne var for store Amfiscenen – og for norsk hiphophistorie.
Mats Borch Bugge
