– Jeg får skryt for å handle på butikken. Syns du det er riktig?

Ingrid Thunem (31) er tidligere landslagssvømmer og jobber aktivt for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Selv sitter hun i rullestol og har kun begrenset funksjon i venstre hånd. Thunem er avhengig av brukerstyrt personlig assistanse (BPA) for å leve et fritt og likestilt liv. Denne teksten gir uttrykk for hennes personlige mening.

Nei, men så utrolig flott å se deg her, er du her helt alene? Du inspirerer meg så utrolig!

Damen haster videre. Jeg rekker ikke si noe. Jeg sitter igjen i fruktdisken med en grapefrukt på fanget.

Da jeg var liten, drømte jeg om å endre verden, inspirere og motivere mennesker. Jeg var med i organisasjoner og gikk på demonstrasjoner. Damen på butikken mente ikke noe vondt med å kalle meg inspirerende uten grunn. Det er også vanskelig å forklare hvorfor det å bli kalt inspirerende kan være ubehagelig. Jeg vil jo gjerne inspirere, men ikke bare i kraft av å eksistere.

Det er ikke den eneste gangen det her har skjedd, jeg opplever det ofte. Jeg har fått skryt for å ta heisen alene, for å fly, hente pakke på posten, betale på butikken og for å snakke selv når jeg skulle hente konsertbilletter.

Ingrid ruller langs hyllene på matbutikken i Tromsø. Hun ser rett på oss mens hun kjører forbi alle matvarene.

Du er modig. Så tøff du er. Så flink du er til å snakke. Du er så tapper.

Det er et problem når jeg reduseres til å være inspirerende når jeg gjør dagligdagse ting som er helt selvfølgelige for de av oss som ikke har en funksjonsnedsettelse.

Det er hyggelig å få skryt. Problemet mitt er at jeg får skryt for selvfølgeligheter. Det er fremmede mennesker som mener det er en bragd at jeg beveger meg utenfor huset. Det å leve i en kropp som fungerer annerledes er ganske uproblematisk for meg. Jeg er privilegert og heldig og kan gjøre det meste jeg ønsker.

I et nydelig uteområde med hvite trær og frost på bakken sitter Ingrid i rullestolen sin. Hun kikker på oss mens det lyselilla lyset danser på himmelen. Hun har teppe rundt benene så hun ikke skal fryse. Plutselig dukker det opp tre bilder på en lyselilla bakgrunn. Først en selfie av Ingrid med to venninner som feirer Pride, så et konsertbilde av Nicki Minaj på scenen og til sist ser vi Ingrid i varmere strøk med to venninner som støtter seg på rullestolen hennes.

Utfordringen er at samfunnet ikke nødvendigvis er rustet for at jeg skal være som alle andre.

Dette gjelder ikke bare meg. Faktisk har rundt 18 prosent av Norges befolkning en funksjonsnedsettelse. Vi er mange, og vi er forskjellige. Felles for oss alle er at vi møter diskriminering, undervurdering, hat og barnliggjøring. Vi undervurderes ofte fordi samfunnet ikke er bygd opp til å forvente noe av oss.

Hvordan skal vi bli ansett som likestilte borgere, dyktige arbeidstakere og foreldre, når vi får applaus for å løfte en grapefrukt?

Først må vi begynne å forstå at det faktisk er diskriminering. Det å gi meg omsorg og uføretrygd er ikke det samme som å anerkjenne at jeg er like mye verdt som menneske som andre, og heller ikke det å anerkjenne at jeg ikke har spesielle behov, men akkurat de samme behovene som deg.

FN har påpekt at Norge bryter menneskerettighetene til personer med funksjonsnedsettelser hver dag, hele året. Hvorfor snakker ikke flere om det? Jeg tror det er fordi vi er så vant til et samfunn der alle aksepterer forklaringen om at folk med funksjonsnedsettelser må behandles annerledes fordi kroppene våre fungerer annerledes.

Jeg anbefaler deg derfor å ta denne «diskrimineringstesten»:

Om jeg sier at en festival har bestemt at alle kvinnene skal stå på et eget område, vil du skrike ut og kreve likestilling. Hva om jeg så sier at det er klart at damene må stå på et eget område på konserten av sikkerhetsmessige hensyn? Det kan være folk som seksuelt trakasserer damene, og de fleste damer er mindre enn menn, så de utgjør en sikkerhetsrisiko når de skal stå foran scenene.

Hadde du godtatt det? Syns du det hadde vært greit om likestillings- og diskrimineringsombudet sa at det var greit fordi sikkerheten er viktigst?

Jeg er ganske sikker på at alle vil svare nei. Du kan erstatte kvinnene i dette eksempelet med skeive eller personer med mørkere hud. Vi ville uansett ikke godtatt en sånn forskjellsbehandling.

Vi er ved havnen i Tromsø, og ser vakre fjell og en gylden himmel i det fjerne. Ingrids kropp er liten, og vi kan så vidt se henne rulle langs veien. Plutselig stopper hun opp. Vi er nærmere Ingrid nå. Hun snur seg mot utsikten og kikker på en fugl som flyr forbi.

Dette er min virkelighet. Når jeg skal på konsert, må jeg velge festival eller konsertlokale med omhu. Noen steder er jeg heldig. Jeg får stå fremst og kjenne gleden ved å være på konsert; se artisten i øynene, kjenne gleden fra de rundt meg, vibrasjonene fra høyttalerne, hoppe med venner.

Andre steder blir jeg sittende alene på en rampe, på et galleri eller bakerst i lokalet. Drar jeg ut med en gjeng, er det bare én som får plass sammen med meg. Det funker for noen – ikke for meg.

Når jeg ber om å få velge hvor jeg ønsker å stå, hender det at en vekter sier jeg ikke får lov til å stå med de andre fremst. Når vi spør hvorfor, svarer de «av sikkerhetsmessige årsaker», enda jeg kan vise til ledsager som hjelper til ved evakuering, enda jeg definitivt kommer meg raskere ut enn de fulleste på konserten.

«Sikkerhetsmessige årsaker» er nok det begrepet jeg misliker mest. Det er ikke så lenge siden sikkerhet også var et argument for å holde kvinner utenfor arbeidslivet, eller siden biologiske forskjeller ble brukt for å diskriminere urfolk eller personer med mørkere hud.

For er det ikke sikkerheten som er argumentet, er det at kroppen min fungerer så annerledes enn din at mine behov må være spesielle. Sannheten er at vi har de samme behovene.

Sånne som deg har det bedre på institusjon, vet du. Det er lettere. Blir ikke så dyrt for oss.

Jeg satte kaffen i halsen, men trakk pusten. Setningene over ble sagt i et møte. Jeg kunne ha kommet med en lang utgreiing og vist til forskning som bekrefter at det er lønnsomt for samfunnet at jeg jobber, bor i egen bolig og har assistenter, forklart lovverket, om menneskerettigheter og konvensjoner.

Istedenfor spør jeg om det er melk til kaffen.

For hadde jeg sagt alt jeg vil, ville jeg blitt avskrevet som sur og vanskelig. En sinna aktivist.

Det koster kanskje å gi meg assistenter, rullestol og bil. Men sannheten er at det lønner seg. Istedenfor å være en passiv mottaker, er jeg en aktiv samfunnsborger. Mitt eneste ønske er å være en aktiv arbeidstaker, kollega, nabo, medmenneske, kjæreste og svømmetrener.

Det at kroppen min fungerer annerledes enn din, er bare en del av meg. Ikke la det definere hvordan du ser meg og møter meg. Se forbi stolen og spasmene.

Se meg, slik jeg ser deg.