- Line Elvsåshagen (29) er tekstforfatter og programleder. Hun er for tiden aktuell med NRK P3-programmet «Line fikser maten».
Jeg elsker mat. I alle slags former. Taco med bønner, taco med kjøttdeig, taco med søtpotet. Pasta med spinat, frossenpizza, halloumisalat, stekt andebryst, sashimi, brokkolipai, you name it. Mat er ekte kjærlighet, godt samvær og tradisjoner. Til og med en pose med tomatsuppe kan bli digg hvis du pimper den med litt egg, parmesan og en god venn.
Men det jeg også elsker, er planeten. Og å elske mat og å elske planeten er i 2020 en ligning som ikke alltid går opp. I likhet med millioner fortvilte ungdommer som har skolestreika verden rundt på grunn av miljøet, tenker jeg at det nå begynner å haste. Kloden brenner, klokka tikker. Og det er velbegrunnet. Stort sett all forskning tilsier at det nå er kniven på strupen. Vi har ti år på å snu, ifølge FN.
Faller en brikke, faller to, faller tre
Jeg hører dommedagsklokkene ringe hver gang det tikker inn et pushvarsel om en ny miljøkatastrofe. Hvorfor er det ingen som gjør noe? Det føltes som at 2019 var året der pushvarslene og dommedagsklokkene ringte hver dag. Noen ganger – flere ganger om dagen.
Livets sirkel, ledd for ledd, faller daglig i mine pushvarsler. Fordi alt henger sammen. Biene sliter, og forskere tror at noen av grunnene er global oppvarming og klimaendringer. Forsvinner biene helt, blir ikke plantene som er avhengig av biene, pollinert. Blir ikke plantene pollinert, gror ikke frukt og grønnsaker. Ifølge FNs beregninger bestøver nemlig honningbier 70 av de omkring 100 planteartene som brødfør om lag 90 prosent av jordas befolkning. Det er skummelt. Vi vil bli flere og flere sultne munner å mette på kloden. Så er det noe vi kommer til å trenge i fremtiden, er det sikker og god tilgang på nok mat.
Verden består av dominobrikker, og alle levende skapninger er på et eller annet vis knyttet sammen, på et fantastisk og magisk vis. Faller en brikke, faller to, faller tre. Faller biene, kan i verste fall også vår mat falle. Fortsetter de å falle, er det til slutt ingenting igjen av oss. Planeten består, men hva med oss, menneskene, dyrene? Vi vet rett og slett ikke hvordan det vil gå. De fleste tror derimot det vil gå dårlig.
Fordi Amazonas brenner. Australia brenner. For første gang smeltet og forsvant en islandsk isbre for godt i 2019. Jordras er blitt dagligdagse nyheter i Norge. Sola jeg alltid har tenkt på som en god og varm venn, ble sommeren 2018 en ubehagelig uvenn. Korallrevene forsvinner, fiskene forsvinner. Akkurat nå er flere arter truet av utryddelse enn på noe annet tidspunkt i menneskets historie, forteller en rapport fra 2019, utført av det internasjonale Naturpanelet (IPBES). I sørlige Afrika kan mange millioner mennesker sulte ihjel på grunn av klimarelatert tørke. Samtidig trekker Trump seg ut av Parisavtalen, ingen er enige på FNs klimatoppmøte i 2019 og til slutt ender de opp med å utsette klimautfordringene til neste år. «Vi kommer ingen vei», oppsummerte en deltager i en nyhetsoppdatering jeg så på nett. Hun hadde veldig mørke poser under øynene.
Hva driver vi med?
Frykten er velbegrunna, selv om det ser ut til at en stor andel av den eldre generasjonen tenker noe annet. Men de går ikke en ukjent fremtid i møte, som alle de ungdommene som marsjerer i gatene. Enn så lenge får de bare nyte de «deilige, varme somrene», mens vi andre heller får jobbe mot løsningene. Dere kan kalle oss klimahysterikere til det tyter hjernemasse ut av ørene deres, men vi er ikke villige til å gamble på vår egen fremtid.
For la meg si det igjen. Jeg elsker planeten. Og jeg elsker mat. Men det er en vanskelig ligning. Hver dag trenger du og jeg mat for å overleve, som alle andre skapninger på denne planeten. Men vi mennesker spiser på en måte som gjør at planeten lider.
Vi overfisker havet. Storfe er en kjent klimaversting, men likevel spiser vi 90 millioner kilo storfe hvert år. Vi legger ned vår beste matjord for å bygge parkeringsplasser, oksen står inne i en trang bås omtrent hele livet før den blir til burger, og 20 % av all oppdrettslaks dør i merdene.
Den globale oppvarmingen gjør at det blir vanskeligere å dyrke mat, og samtidig er matproduksjon den tredje største årsaken til klimakrisen. Hva driver vi med?
Fordi det valget du og jeg gjør, fire ganger og dagen, hva vi velger å spise, er viktigere enn du tror.
Alle må finne sin plass i klimakrisen
«Du redder ikke verden ved å kutte kjøtt, LOL», florerer i kommentarfeltene. Og det er helt korrekt. Jeg redder ikke verden ved å spise ett måltid mindre kjøtt i uka. Men halverer jeg? Halverer du? Halverer onkelen din, morra di, bestevennen din, landet Norge? Da begynner vi å snakke. For det handler om at alle sammen må finne sin plass i klimakrisen. David Attenborough sa det så bra på Klimatoppmøtet i Polen, 2018: «Mennesker trenger enkle, hverdagslige gjøremål for å bidra». Og det er nettopp det. Hver dag skal du ha mat for å overleve. Så hver dag kan du faktiske bidra, opptil fire ganger om dagen. Bare ved å velge litt annerledes.
Hva med å spise kjøtt bare i helgene? Teste nye proteinkilder, spise mer norsk og grønt, mer fisk, som for eksempel sei, som er både billig, klimavennlig og har høy fiskebestand? Og har du smakt taco med stekt søtpotet? Det er bare inni helvetes godt. Det er ingen hokus pokus, det er bare vilja det står på!
Det siste året har jeg jobbet med TV-serien «Line fikser maten». Der har jeg møtt folk som dag og natt jobber for å skape positiv endring, men i løpet av produksjonen har jeg egentlig hatt mest lyst til å gi opp. Blant flere av dem jeg har møtt, har jeg blitt sjokkert over hvor liten vilje det er til endring. Kjøttindustrien skylder på fly- og biltrafikken, mens politikerne og matprodusentene skylder på forbrukerne. Og forbrukerne – det er deg og meg. Og jeg har troen på oss, spesielt den kommende generasjonen. Mennesket har alltid vært i endring, og det lover bra! Fordi vi enkeltmennesker har makt, faktisk makt til å endre verden hver gang du putter noe i munnen.
Mens alle skylder på hverandre, står alt stille
Men hva med de som styrer landet? Fortsatt har vi profilerte politikere som ikke enda vil ta ordet klimakrise i sin munn. Og når vi ikke en gang er enige om at det faktisk er en felles miljøkrise vi står ovenfor, da kjenner jeg at jeg får mer enn svette armhuler. Forbløffende mange mener også at «lille Norge» ikke betyr noe i den store sammenhengen. Men sier vi at det ikke nytter at vi gjør noe, så vil andre tenke at det ikke nytter at de gjør noe! Og mens alle skylder på hverandre, står alt stille. Og er det noe vi ikke har tid til, så er det å stå stille.
Jeg har vurdert å skru av pushvarslene, slik at dommedagsklokkene stilner. Men jeg velger heller å lytte til de unge som marsjerer i gatene. Det er de som skal ta over, og enda godt er det.
