Forventningene var høye til jenta som har vist tidvis eksepsjonelle ferdigheter i studio og som stiger til å bli en av vår tids største soulartister. Heldigvis fikk tusenvis av gjester oppleve festivalens aller største høydepunkt hittil – en fest signert Janelle Monáe.
Fra åpningen med «Dance or Die» til orkersterlederen tar kontrollen og dirigerer bandets 14 medlemmer gjennom «Smile» er det vanskelig å la være å lure på om det er mulig å holde kvaliteten på samme nivå konserten igjennom. Svaret gir seg selv – Janelle og stemmen hennes sørger for gåsehud og tårer for alle tilstedeværende under den vakre, nedstrippa gjennomføringen av «Smile».
Som om ikke det var nok fortsetter hun, til enorm glede for brorparten av publikum, med å dra i gang sin egen coverversjon av The Jackson 5s «I want You Back». Øyapublikummet beveger hofter og armer som aldri før, og når bandet med Monaé i front drar oss rett over i «Cold War» klikker det for folk. Bokstavelig talt. Svarte og hvite ballonger spretter rundt mellom publikums utstrakte armer mens Janelle fortsetter med å vise frem ytterligere sangskills og danserinnen i seg til «Tightrope».
Hele bandet, inkludert de fire strykerne bakerst på scenen og den aldeles fantastiske gitaristen, er stappfulle av energi, spilleglede og tidenes swag. Alt som skjer på scenen er gjennomkoreografert – vi snakker instrumenttriksing, synkrondansing og teater – et lite sirkus hvor soundtracket har fullt fokus. Og FOR et soundtrack det er. Det sprettende og vidunderlige vesenet gir oss alt Veronica Maggio ikke greide dagen før. I stedet for å prøve å komme av som sexy eller søt, gir Janelle jernet fra start til slutt. Hun hopper til hårstylingen blir herpa, danser til skjorta blir hengende utenpå buksa og smiler bredt mens svetten renner. Hun får oss til å føle oss viktige og er muligens denne festivalens mest sjarmerende vesen.
Synet av hele sjøsiden på huk mens Janelle og resten av bandet ligger på scenegulvet er rørende og sjeldent – begrepet «å ha publikum i sin hule hånd» har aldri passet bedre. Og så, etter at alle har sittet og ligget en liten stund, tar sistelåta «Come Alive [War of the Roses]» fullstendig av, og Monáe legger seg forsiktig i publikums hender og smiler mens hun forflyttes sidelengs av et folkemengde som aldri, aldri kommer til å glemme Øyafestivalen etter dette.
Christine Dancke
