Det er en tung bør å bli sammenlignet med Sade, Storbritannias beste kvinnelige stemme. Det er heller ikke lett når Øyas flotteste dame skal imponere på scenen etter all hypen som har omspunnet rundt sangeren. Det startet med SBTRKT-samarbeid, etterfulgt av hennes «110%» og «Running», kuttet som er så sofistikert og nydelig at den fremdeles står som en av de mest avspilte låtene på min Itunes-liste i år.
Hun tar av seg skoa allerede under «Devotion», første låt ut, og der kommer det første minnet om Youtube-videoer med Sade som opptrer barføtt. Wares helsvarte antrekk og, kremt, sensuelle seg gjør det vanskelig å ikke bli forelsket når hun – viktigst av alt – beviser at hun har en praktfull stemme.
Ware bruker sin silkemyke strupe som et virkefullt instrument over de nedstrippa tonene til blant annet «Swan Song» og «No To Love», spor som kommer til å dukke opp på hennes forestående album. Det er mye klasse over det 86-modellen gjør på scenen, det er så pent.
Det er settingen og Wares anonyme band som gjør at det ikke blir full pott her. At konserten blir satt på dagtid er egentlig litt urettferdig, og legger en til festivalglade mennesker som snakker veldig mye og høyt under en konsert som fortjener dedikasjon og oppmerksomhet, forringer den ellers nydelige opplevelsen som Jessie Ware leverer på Øyas siste dag.
Ali R. S. Pour
