nrk.no

skjermlesere

Jonas (19) ble besatt av å bygge muskler – fikk diagnosen megareksi

Jonas (19) slukte bokser med tunfisk midt på natta, nekta å gå til skolebussen og begynte å sove midt på dagen – alt for å bli stor.

Jonas står og ser bort på en vektstang som ligger og hviler en armlengdes avstand rett ovenfor en skinndekt benk. Han har hendene trygt plassert i lommene på dongeribuksa, for vektene skal han ikke røre. Ikke nå lenger.

Jonas Tidemann står og ser bestemt inn i kamera. Han har mørke krøller som ligger fram i panna, en grå hettegenser med hetta trukket over hodet og en svart, quiltet jakke på kroppen. Bakgrunnen er visket ut, men du kan se mennesker gå forbi.
FERDIG: Jonas forteller historien om hvordan han ble besatt av trening og kalorier. Nå trener han ikke lenger. Foto: Kim Erlandsen/P3

Fra sped guttekropp til bulende muskelbunt

Året er 2016, og Jonas er 15 år gammel når han løfter opp en manual på treningssenteret for første gang. Det spenner seg i biceps, og han følger med på manualen og muskelen mens armen krøller seg fra utstrakt til sammenklemt. Ned, opp, ned og opp igjen. Han prøver en med litt mer tyngde.

Jonas har bestemt seg for å bli større. På fotballtreninga med satsegruppa til Follo fotballklubb er han blant de smaleste, og knuffene fra medspillere og motstandere gjør at han mister kontroll på ballen. Det funker ikke så bra lenger.

Illustrasjon av to gule fotballsko som er slengt på bakken. Du kan se hvite lisser som ligger rundt skoene og piggene under den ene skoen som ligger over den andre.
FOTBALLTALENT: Jonas spilte på satsegruppa til Follo fotballklubb, men følte seg alltid mindre enn de andre. Illustrasjon: Elliot Houwing-Endresen/P3

Ennå vet han ikke helt hva han driver med der han står med manualen i hånda. Han har sett på de største på senteret og prøver å etterligne. Fetteren til kompisen har også gitt noen tips.

Men hjemme på gutterommet er store mengder med inspirasjon bare noen nettadresser unna, Instagram og YouTube er fulle av forbilder.

– Det er en sånn treningsfyr, han er modell for noe som heter «Gymshark», et av verdens mest kjente treningsmerker, forteller Jonas.

David Laid fra Estland legger ut bilder og videoer av forvandlingen han gjennomgår – fra sped guttekropp til bulende muskelbunt ved treningssentre i USA.

– Han hadde ganske lik sånn kroppsfasong som meg, han var ganske spinkel og liten, og så trente han seg opp til å bli svær. Det var derfor jeg begynte å se mye på ham.

Jonas sitt forbilde forklarer i detalj hva han gjør i løpet av en dag, hva han spiser, hvordan han trener. Han legger ut programmer man kan følge for å få samme resultater.

Proteiner, karbohydrater, fett

Jonas skjønner veldig raskt, når han ser på David Laids treningsregime og matplaner, at han må gjøre store endringer i livet sitt for å få resultatene han ønsker.

I tillegg til treninga må han spise mye mer enn det han noen gang har gjort tidligere.

– Det viktigste er å få i seg kalorier for å øke fettprosenten for å kunne bygge muskler, forklarer han.

Fram til nå har Jonas ikke brydd seg så mye om hva han spiser. Hjemme har han vokst opp med en idé om at man skal få i seg variert kost, utseendet på kroppen har det ikke vært noe særlig fokus på.

Jonas begynner nå å tenke på frokosten allerede før han har stått opp fra senga om morgenen.

– Det må være proteiner, karbohydrater, fett og kalorier. Sånne ting.

Og før han har tatt den siste eggebiten fra frokostbordet i munnen, er hodet til Jonas i gang med å planlegge lunsjen.

Jonas Tidemann står foran en glassvegg som speiler ham fra flere vinkler. Han har den grå hettegenseren trukket over hodet og en svart quiltet jakke er åpen. Mørke krøller ligger ned i panna og han ser rett fra mot kameraet.
PLANLEGGE: Jonas brukte mye tid på å planlegge måltidene. Foto: Kim Erlandsen/P3

«Fy faen, jeg er verdens minste gutt»

På trening er de en liten gjeng som jobber mot samme mål. Det er god stemning med «gutta». Etter hvert som tida går, kan de øke på med vekter på stanga.

– Det er jo digg å trene, få litt «pump» og liksom se seg i speilet og tenke: «Jeg har fått resultater, jeg ser bedre ut enn det jeg gjorde før.»

Tro mot guru David Laid trener Jonas og kompisene etter oppsettet «PPL»: «push, pull, legs».

– Det er sånn at du trener alle dytte-øvelser en dag, som er bryst, triceps og sånne ting. Og så neste dag så trener du ryggen, og neste dag er «legday».

Seks dager i uka møtes de foran speilene og dytter, presser og drar så kroppen former bulende baner fra halsen og ut over skuldrene, nedover magen, oppover knærne. Torsoen til Jonas er snart ikke lenger som et rektangel fra skuldrene og ned til hoftene, men begynner å minne mer og mer om en trekant fra midja og opp – bredere og bredere bak brystkassa.

Jonas, som tidligere har vært en sped gutt, får synlige muskler på kroppen som andre legger merke til. «Så bøff!» og «du ser bra ut!» er deilige tilbakemeldinger som gir et nytt kick til å fortsette.

Men det er ikke nok til å kjenne seg fornøyd.

– En god dag på gymmen er hvis jeg kan gå på vekta i garderoben og se at jeg har gått opp.

Og har Jonas spist litt lite den dagen, er tilbakemeldinga til speilbildet en ganske annen.

– Da kan jeg se meg i speilet og tenke: «Fy faen, jeg er verdens minste gutt.»

Jonas Tidemann går fra kamera på en bru med hendene i lomma. Han har på beige bukser, hvite joggesko, boblejakke på og hette over hodet. Mennesker kommer gående mot Jonas i bakgrunnen.
VERDENS MINSTE: Jonas Tidemann (19) ble avhengig av å spise mye for å bli trygg på at han kom til å bygge muskler. Foto: Kim Erlandsen/P3

Blir kjørt til skolen for å spare kalorier

Kaloriene blir viktigere og viktigere for den nå 16 år gamle Jonas.

Et sted mellom 3000 og 6000 kalorier er bra, da kan han «slappe av». Mens et normalt inntak for en på Jonas’ størrelse er om lag 2000.

Mamma merker at matbudsjettet øker. Jonas trenger kylling, veldig mye tunfisk på boks og mengder med egg. I tillegg drikker Jonas «shaker» med proteiner og karbohydrater i, «gainers» som de også kalles på fagspråket. Enkelt forklart og oversatt: Noe skal øke, og helst muskelmassen.

Illustrasjon av en flaske som ligger på bakken med lilla innhold som flyter ut av den. Det skal forestille en proteinshake i en typisk flaske som kan ristes og som brukes til trening.
«GAINERS»: Jonas fylte på med protein-«shaker» for å få i seg nok kalorier. Illustrasjon: Elliot Houwing-Endresen/P3

Han må helst «spare» på det han spiser og drikker, så han kan bruke det mest mulig effektivt – på treningssenteret.

Jonas slutter på fotballen, all den løpinga blir det ingen muskler av.

Han slutter på et tidspunkt å forflytte seg både med sykkel og til fots. Veien til skolen blir et problem. Veien til bussen blir også et problem. Den ene kilometeren fra huset og til busstoppet er potensielt et stort kaloritap.

– Jeg spør mamma om hun kan kjøre meg hver eneste dag, fordi jeg er redd for å miste de kaloriene som jeg skal forbrenne på trening.

Jonas legger seg også til å sove midt på dagen – for å spare kalorier.

Nærbilde av Jonas Tidemann. Bare øverste del av ansiktet er synlig, han ser rett i kamera, de mørke krøllene hans ligger ned i panna og brune øyne ser i kamera. Han har en grå hette over hodet. Han har små hår på overleppa, som viser at han er en ung gutt med begynnende hårvekst.
SLUTTA: Jonas, som var med på et satselag i fotball, slutta med fotballen for å spare kalorier. De skulle han heller bruke på treningssenteret. Foto: Kim Erlandsen/P3

Kjenner du deg igjen i Jonas’ historie? Snakk med noen du stoler på!
Du kan også ta kontakt med ROS (Rådgivning om spiseforstyrrelser). Chat om mat, kropp og trening på nettros.no.

Spise, spise, trene

Et års tid inni treningskjøret, i 2018, får Jonas hovedrolle i en stor, norsk ungdomsfilm, Psychobitch. Crewet vet ikke hva som foregår inni hodet til 17-åringen, men Jonas synes det er utfordrende å se seg selv i bar overkropp i klippen.

– Jeg tenker med meg selv at når filmen kommer ut, da skal jeg i hvert fall se dritbra ut.

På et tidspunkt mot slutten av innspillinga har Jonas pakket bokser med tunfisk i bagasjen, som han står opp om natta for å spise. Han blir ikke med når de andre fra settet skal finne på ting sammen, men trekker seg unna. Han trener heller ikke alltid sammen med kompisene lenger.

– Hvis noen av vennene mine skal ut, men jeg ikke har trent den dagen, så prioriterer jeg heller å trene.

Illustrasjon av en åpen blå ryggsekk med tunfiskbokser oppi. Den ligger som slengt på bakken og boksene med tunfisk tyter ut.
NATTMAT: Jonas kunne stå opp midt på natta for å spise proteinrik tunfisk på boks. Illustrasjon: Elliot Houwing-Endresen/P3

Når innspillinga er over, er hobbyen blitt til selve livet, prosjekt kropp er i ferd med å sluke Jonas. Han forsvinner ut av familien og vennenes liv mer og mer.

Han setter seg ikke lenger ned med familien ved måltidet. Han spiser i skjul, spiser selv om han er mett og begynner etter hvert å kjenne på kvalme fra første matbit fordi maten har blitt til tvang.

Kroppen sier nei takk, mens hodet sier: «Kjør på!»

Noen ganger kommer det opp igjen. Da er det bare én ting å gjøre: spise mer.

Nå blir det vanskelig å kombinere dette livet med andre folk. Men han prøver fortsatt.

En kveld har han invitert en jente han liker på besøk. Han har laget pasta, og de skal spise sammen.

– Jeg skal liksom imponere henne, men plutselig får jeg veldig panikk for at hun er der, og mens vi spiser, må jeg løpe ut på do for å kaste opp.

Fra dette øyeblikket er det helt slutt på å spise sammen med andre mennesker.

– Jeg får plutselig veldig angst for andre. Jeg føler meg dårlig hvis jeg ikke har spist nok.

Jonas føler at folk følger med på det han putter i munnen, og at de dømmer ham.

17-åringen har gått glipp av såpass mye på skolen, på grunn av innspilling og på grunn av trening, at han velger å gå første året av videregående om igjen. Men når første år nærmer seg slutten for andre gang, orker han ikke noe mer av skolen.

Tomt spisebord

Det har blitt tidlig høst 2020, Jonas fyller snart 19 år.

På kjøkkenet hjemme i Enebakk står mamma og ser mot et tomt spisebord. Hun peker med blikket og sier:

– Det er et år siden vi hadde noen på besøk her for å spise. Ja, et måltid som han deltok i.

Nå er det ikke noe vanskelig å tenke tilbake til alle røde flagg Jonas satte opp rundt seg.

– Ja, det var vel noen sånne små episoder her hvor han satt og overspiste og nesten kasta opp i maten.

Mamma forteller også at han etter hvert trakk seg unna for å spise, og at han gikk og veide seg etter maten.

Det ble snart veldig tydelig at Jonas trengte hjelp.

– Jeg skjønte at det kanskje måtte noen andre enn bare oss til for å snakke om de tingene her, sier hun.

Psykolog: – Kan være vanskeligere å oppdage guttene

Det er ganske vanlig at gutter som sliter med kropp, mat og trening, får holde på lenger uten at noen reagerer, sammenlignet med mange jenter som sliter med det samme.

Det forteller psykolog Lars Halse Kneppe, som jobber som psykolog ved videregående skoler i Oslo – og som har skrevet bøkene «I hodet på en tenåring» og «Sykt flink».

– For eksempel henger det for gutter i større grad sammen med trening og et rigid kosthold enn et restriktivt kosthold der målet er å få i seg minst mulig kalorier. Dermed blir også gutter langt sjeldnere fanget opp av et hjelpeapparat.

Lars sier at mange rundt kan tenke at det jo bare er positivt at gutten har begynt å trene.

– Dermed opplever han ikke noe press fra omgivelsene om å oppsøke hjelp eller gjøre noen endring. I stedet blir han snarere heiet frem av både familie og venner.  

Jonas Tidemann ser ut av bildet fra under en grå hettegenser. Bildet er forskjøvet så det ser ut som det er ut av fokus. Han ser alvorlig ut med en litt lur mine.
– OPPDAGES SJELDNERE: Psykologen sier at gutter ofte får holde på lenger i et spiseforstyrra mønster, sammenlignet med mange jenter. Jonas fikk høre at han var «bøff», en positiv tilbakemelding da han trente mye. Foto: Kim Erlandsen/P3

– Jeg gjorde det fordi jeg måtte

Kompisen Daniel prøver å huske tilbake til øyeblikkene han skjønte at dette ikke bare var en hobby lenger for Jonas.

– Det var viktig at det ikke måtte være for gøy, for det skulle være seriøst. Du skulle bli svær, liksom.

Han begynte å reagere på tull, kunne bli sur hvis man lo på trening. Kompisene merka at noe var galt før Jonas skjønte det selv.

Men nå kan han innrømme at det på et tidspunkt slutta å være gøy.

– Jeg gjorde det fordi jeg måtte, på en måte.

Jonas utviklet angst og ble etter hvert deprimert.

Megareksi

Etter at mamma skjønte hva som foregikk, ble de sammen enige om at Jonas skulle snakke med en psykolog.

Hos psykologen satte Jonas ord på frykten han gikk rundt med nærmest konstant.

– Frykten for å gå ned i vekt, da – og ikke bygge muskler.

Fagmiljøet kaller det megareksi når man blir helt avhengig av å bygge muskler – hele tiden.

Jonas forteller at det var tankene som ble den største grunnen til at han dro til psykolog.

– Det var veldig slitsomt fordi hodet mitt sa: «Jo, Jonas, nå må du spise mer, du må gå og trene, du kan ikke miste muskler», og sånne ting. Men kroppen min sa at «jeg orker ikke». Og jeg ble dratt mellom de to.

Jonas Tidemann står bak en glassvegg, så du bare ser halve ansiktet hans. Han har de mørke krøllene liggende ned i panna under en grå hettegenser, hetta er trukket over hodet. Han har også en sort quiltet jakke på. Bak ham skimtes noen greiner fra et bart tre.
KJEMPET MOT TANKENE: Samtidig som hodet til Jonas sa at han måtte trene mer og spise mer, sa kroppen at den ikke orket, det ble en vanskelig dragkamp. Foto: Kim Erlandsen/P3

Etter å ha pratet om det med psykologen, er det verste maset borte, men Jonas er fortsatt redd for å gå ned i vekt og redd for å komme tilbake til der han var. Han har også fortsatt problemer med å spise sammen med andre mennesker.

– Med de nærmeste går det fint, for de er liksom klar over det, og dem er jeg trygge på. Men å gå ut og spise på restaurant, for eksempel, det kunne jeg ikke gjort.

Hendelsen med oppkastet på daten noen år tidligere spiller fortsatt i hodet på Jonas. Han får helt angst.

– Det knyter seg veldig opp i halsen, og så blir man kvalm. Og den følelsen får jeg når jeg skal spise, og da blir jeg redd for å kaste opp.

Det er vanskelig å være med venner over lang tid eller reise noen steder, og når matpausen blir problematisk, er det også vanskelig å skaffe seg en passende jobb. Jonas lager musikk fra gutterommet, mens kameratene går ferdig videregående.

– Hele dagen går med til planlegging

Høsten og vinteren går sin gang i isolasjon, både for Jonas og for resten av verden.

Når vi snakker med Jonas igjen, er det blitt 2021. Han forteller at han har fått seg en jobb – på postkontor.

– Jeg henter ut pakker og hjelper folk å sende ting og sånt.

Hva med spisepausene? spør vi.

– Det er ofte bare firetimersskift, så som regel går jeg uten å spise, eller så sitter jeg i bilen.

Jonas forteller at problemene fortsatt er der.

– Det er like tøft som før, det slipper liksom ikke taket.

For Jonas går mye tid med til å planlegge dagen. Han må planlegge om han skal noe sted, han må regne på hvor mange timer han skal være borte, hvordan han skal få det til – dette med matinntaket.

Det er ikke lenger kaloriene som er det store problemet, men angsten for å innta mat sammen med andre mennesker.

– Hele dagen går med til planlegging.

Jonas Tidemann står i sentrum av Oslo, i Bjørvika. Han står midt i gata mellom to rader med trikkeskinner og en allé med trær som er brune av vinteren. Bak ham skimtes trafikklys, men gatene er helt tomme. Han står med hendene i lomma på den beige buksa, han har hvite joggesko på, hettegenseren er trukket over hodet og over den en sort jakke på.
ALENE: Jonas orker ikke tanken på å spise sammen med andre mennesker. Han har fått et så vanskelig forhold til maten at han gjemmer seg når han skal spise. Foto: Kim Erlandsen/P3

På treningssenteret: – Det er fortid

Vi ber Jonas og kompisene, som begge heter Daniel, om å møte oss på treningssenteret, der de har tilbragt mye tid sammen.

Det er nå Jonas står med hendene i lomma og ser bort på treningsapparatene rundt seg, der vi startet denne artikkelen. Jonas trener ikke lenger, vi spør ham hvordan det er å være tilbake.

– Jeg kjenner egentlig ikke på sånn veldig mye, uten at her har jeg vært en gang. Det er fortid. Og det kommer jeg ikke til å starte med igjen.

Han kunne sikkert tatt en øvelse, men han er redd for hva som ville skjedd om han hadde gjort det noen ganger.

– Da tror jeg fort jeg kunne kommet i det sporet igjen.

Flere av kompisene har også slutta.

Daniel sier han begynte å få dårlig selvtillit om han ikke trente en dag.

– Ja, jeg har slutta, for jeg skjønte at det gikk for langt. Det tar jo over, liksom.

– Du har lyst til å bli som dem

Treningsforbildet til kompisene, David Laid, har bygget kropp i offentligheten siden 2013. På YouTube følger over 1 million med på hans oppdateringer, på Instagram er det enda flere. I tillegg har det dukket opp flere titalls fankontoer som gjenforteller hans formler.

Det er «inspiration, motivation, transformation», timesvis med opplegg det er lett å la seg friste av.

Og han er bare én av veldig mange treningsguruer der ute.

– Når du ser de på YouTube som er ganske store, så har du lyst til å bli som dem, sier kompisen til Jonas, Daniel.

Illustrasjon av en mobiltelefon med bilder av en muskuløs mann. Tegningen forestiller en profil på Instagram med et hjerte, som om bildet er likt av brukeren. Ut av mobilen henger et par hvite snorer med høreklokker.
FORBILDER: Jonas og kompisene fant mye inspirasjon i treningsprofiler på YouTube og Instagram. Illustrasjon: Elliot Houwing-Endresen/P3

Han vet imidlertid godt at det er mye som spiller inn på hvilket utseende man ender opp med, annet enn mat og trening.

– Det er jo mange som har «bedre» gener enn deg, og så er det mange av dem som har gått på steroider og alt det der. Men du tror jo ikke at de gjør det, du tror liksom det beste om alle de på YouTube.

P3.no har forsøkt gjentatte ganger å komme i kontakt med David Laid og managementet hans for å få en kommentar, uten hell.

Det de holder på med, er veldig ekstremt

Sølve Sundrehagen er en personlig trener og helsecoach som selv legger ut program på sosiale medier som folk kan trene etter.

– Jeg deler aldri kilo, kilometer eller hastighet. Har jeg lagt ut et bilde fra en løpetur, skriver jeg at jeg både gikk og løp. Alle skal kjenne at dette er noe de kunne fått til.

Han er skeptisk til rene «fitnessprofiler».

– Ofte er de for dårlige til å fortelle at det de holder på med, er veldig ekstremt. De viser det fram som om det er en del av en hverdag, og det er det ikke, men de sier det aldri.

Sørg for å følge profiler i sosiale medier som er ærlige og åpne på hva det koster å få en veltrent kropp, oppfordrer Sølve.

Han påpeker også at mange av disse treningsforbildene ofte kun er eksperter på sin egen kropp. Det betyr at resultatene ikke blir de samme for alle, selv om du følger samme oppskrift.

– Genetikk spiller enormt mye inn, det avgjør hvordan musklene dine ser ut, hvor de sitter, hvor du kan bli stor og hvor du ikke kan bli stor.

Hvis du tror du kan forme din egen kropp til å se akkurat ut som en annen manns kropp, vil du trolig bli skuffa, understreker Sølve.

Jonas Tidemann står med profilen til kameraet, et sterkt lys skinner rundt ham som om sola står mot bakhodet hans. De brune krøllene ligger fram i panna og skinner i sollyset. Hettegenseren er dratt over hodet og en sort jakke hviler på nakken hans.
ØDELEGGER: Jonas skulle ønske kropp var mindre i fokus i samfunnet vårt. – Det har ødelagt ganske mye for meg gjennom noen år nå. Foto: Kim Erlandsen/P3

Etter fire år med vonde følelser rundt både trening og mat sier Jonas at han er irritert på det enorme fokuset kroppen får i dag.

– Jeg skulle ønske at vi ikke ga den det, så jeg har lyst til å få det opp i lyset. For det har ødelagt ganske mye for meg gjennom noen år nå, og mest sannsynlig for ganske mange andre også.

NRK og P3 har møtt Jonas i forbindelse med serien «Eit feitt liv», som kommer i NRK TV 20. april. Serien følger programleder Ronny Brede Aase, som vil finne ut av hvordan man best kan leve et normalt og sunt liv i en stor kropp.

Fakta om gutter og spiseforstyrrelser

● I befolkningen har 3-5 prosent spiseforstyrrelser, 10-15 prosent av disse er menn. (Sannsynligvis er det mange menn som lider av en spiseforstyrrelse uten å bli diagnostisert.)

● Det er forsket lite på gutter og spiseforstyrrelser, forteller psykolog Lars Halse Kneppe. – Lenge trodde man at gutter ikke kunne utvikle spiseforstyrrelser.

● En spiseforstyrrelse for gutter kan i større grad henge sammen med trening og et rigid kosthold. Treningen preges av stress og tvang.

● Gutter som kommer sent i puberteten kan være særlig utsatt, forteller psykolog Lars Halse Kneppe. For jenter er det motsatt. – Fordi man er liten lenge og sist til å utvikle muskler, er det mange av guttene som får et vanskelig forhold til kroppen. De vil gjerne endre den for å ta igjen de andre guttene.

● Gutter i dag er utsatt for et helt annet kroppspress enn tidligere generasjoner, understreker psykologen. – Hvis man sier til seg selv at det er noe galt med kroppen når man er ung, kan det være vanskelig å vokse av seg.

● Et tegn å være obs på er at man blir veldig opptatt av hvor mye man veier og hvordan kroppen ser ut. Stress og skyldfølelse etter å ha spist er et annet tegn.

● Blir man sykelig opptatt av mat og trening er det ikke uvanlig å få store humørsvingninger og konsentrasjonsvansker, eller at man velger å isolere seg eller trekke seg unna venner og familie.

Trenger du hjelp? Snakk med noen du stoler på! Vil du være anonym kan du ringe Mental helses hjelpetelefon på 116 123. Du kan også ta kontakt med ROS (Rådgivning om spiseforstyrrelser). Chat om mat, kropp og trening på nettros.no.


Les mer: