Når man inviterer godt voksne legender til å spille opp til fest, kan resultatet bli varierende. Fryktelig varierende. Øya-publikummet minnes med skrekk og rødmende flauhet dansebandkatastrofen Nancy Sinatra leverte i 2002, mens de seneste dagene har både Pavement og Iggy & The Stooges fått klapp på skuldrene for sine presentasjoner av egne klassikere.
Og i går kveld var det The Specials sin tur. Ska-bandet som først leverte to engelske klassikeralbum, før uenigheter og denslags sendte dem i retning navnet The Special AKA og en av tidenes mest overraskende hits i form av «Free Nelson Mandela».
Nå er det 2010, Nelson Mandela er trygt etablert som eks-president, Bono-kompis og statsmann for hele verden, og gjenforente The Specials politiske formaninger føles mest som dansbare postkort fra en tid som mange av publikum på konserten husker, men likevel føler distanse til. Det handler om 80-tallet i skyggen av den nyvalgte statsministeren Margaret Thatcher, et land med dyptpløyende konflikter og en fremmedgjort arbeiderklasse som bare venter på fredagen hvor de kan rocke hardt i sin fineste Fred Perry.
Men nok om 80-talet, mer om augustkvelden i 2010 på Øya. The Specials kommer ulastelig antrukket på scenen, går rett i kontante versjoner av «Do The Dog», «(Dawning Of A) New Era» og «Gangsters», og bandet låter tettere enn øynene på en birollefigur i Piknik Med Døden. Spesielt trommis Bradbury og bassist Panter briljerer med et blytungt, men friskt komp som skyver låtene perfekt framover. Terry Hall er også på hugget og synger bedre enn man kanskje forventet, selv om sigarettglørne lyser i natten gjennom hele konserten.
Videre kommer de rullende utover et stadig mer fornøyd Øya-publikum, hits som «Monkey Man», «Doesn´t Make It Alright» (jovialt høydepunkt!), «Stereotype» og selvsagt «A Message To You, Rudy», Lee «Scratch» Perry-låten som The Specials gjorde like mye sin som Johnny Cash rappet «Hurt» fra Nine Inch Nails. The Specials er ikke lenger et farlig band (hvilke punk- eller rockeband fra 70-og 80-tallet er det, egentlig? Stooges spiller fint i 2010, men danger-elementet er borte), men som ren partyattraksjon en sen fredagskveld i Oslo er The Specials bedre enn de fleste. Katalogen er ladet med hits man kjenner selv om man vil eller ikke, de spilles både med autoritet og nysgjerrighet, og publikum nikker samtykkende om at dette var langt, langt bedre enn man hadde forventet.
I 2010 har band som Gallows og deres grimme statusrapport fra Storbritannia, Grey Britain, mer å fortelle kids om deres hverdag, men når desperasjonen dempes av noen kalde glass utpå fredagen, står The Specials klar for å spille opp til dans og blåse bekymringene bort. Man skal jo leve også.
