I disse dager kommer en ny og spennende dokumentarfilm for alle platebutikkentusiaster. Last Shop Standing handler om de uavhengige platebutikkenes vekst og fall. Bare i Storbritannia har det de siste årene forsvunnet over 500 butikker.
– Plutselig var det borte
Gjennom filmen kommer det imidlertid en interessant påstand. Uavhengige platebutikkeiere påstår at platebransjen sjøl var med på å gjøre kvaliteten på vinylplater dårligere, slik at folk heller skulle begynne å kjøpe CD-plater.
– Det tok noen år, men plutselig var vinylplatene borte og ingen ville snakke om det, sier Paul Quirk som er styreleder for ERA (Entertainment Retailers Association) ifølge MusicWeek.
>> Les også: Platebutikkens fremtid
– Vi hadde butikken full av vinylplater og var veldig engasjert i dette. Det som skremte oss, på en måte, var hvordan Woolworth’s [en supermarkedkjede, red. anm.] sa at vi skulle ta med oss vinylplatene og kaste dem i søpla. De undergravde vinylens verdi fullstendig og gjorde det på oppfordring fra plateselskapene, sier han videre.
– Så tegnene tidlig
Graham Jones er en av de som intervjuer de gamle platebutikkeierne i filmen. Han sier at han så tegnene tidlig på 80-tallet.
– Hvis du går tilbake til 80-tallet var vinylen vi hadde da resirkulert vinyl. Så kvaliteten på vinylplatene hadde allerede da begynt å bli dårligere, sier han.
Bård Ose i NRK P1s Radio Rock har en fortid fra platebutikk og er delvis enig i påstandene som kommer fram.
– Jeg jobbet i plateforretning tidlig på 80-tallet og så tydelig tendensen. Vi var flere som reagerte på at kvaliteten sank – særlig jo lengre innover platesiden stiften kom, sier han.
– Bare det et at prisene gikk i været var bevis nok for oss om at bransjen ville ha bort vinylen – eller sagt på en annen måte: De ville tjene mer penger, siden cd-en var billigere å både produsere, markedsføre og distribuere.
– Ikke så god lyd
Ose forteller at Prisen for en LP gjerne steg til over 100 kroner, ofte så mye som 129 for en enkel LP, mens cd-en ofte ble sendt ut med tilbudspris den første tiden, som skal ha vært på maks 120 kroner. Han mener at lyden også ble dårligere på vinylplatene fordi spilletiden ble lengre.
– Nå er vinyl på full fart tilbake, men lyden er etter min mening ikke så god som den var på 70-tallet. Jeg har sammenlignet Exile on Main Street – den nye «superutgaven» har langt svakere lyd enn mitt originale eksemplar fra 1972, sier Bård Ose.
>> Les også: – Femdobla på fem år
Sverre Holm er professor ved Institutt for Informatikk (UiO) og generelt entusiastisk opptatt av lyd – både fra CD og vinyl.
– Rar påstand
Han synes påstanden om at platebransjen bevisst skal ha gjort vinylkvaliteten dårligere for å selge flere CD-plater virker litt søkt. Han er enig med Tony Wadsworth i BPI (British Phonographic Industry) som sier at «om det er etterspørsel etter noe, så tilfredsstiller du den etterspørselen. Du slutter ikke å lage noe det er etterspørsel etter».
– Jeg synes det er en rar påstand. Jeg er enig i at man selger så god vinyl man kan om man har etterspørsel, så dette virker konspiratorisk, mener Holm.
Holm har dessuten et nøkternt forhold til vinylplatene som lydmedium og tror mange har et overdrevet forhold til lyden du kan få ut av det.
– Ikke noe magisk
– Det er for mye tro på at det er noe magisk i materialet vinyl. Dette handler veldig mye mer om hvordan lyden er mastret. Det er et dårligere medium [enn CD-er] der man mastrer det tydeligere, altså at det er mer forskjell mellom sterkt og svakt.
Han påpeker også det faktum at lyden fra vinylplater har fått en slik status handler om lyttesituasjonen.
– Vinyl hører du stort sett bare høre hjemme i stua. Du kan ikke ta den med på trikken eller bussen. Jeg mener selskapene egentlig kunne gitt ut to typer digitale versjoner – én for lytting hjemme og én for når man er ute.
