La oss begynne med en liten brannfakkel; i et musikalsk territorie med såpass strengt bevoktede perimetere som de man finner innenfor ekstremmetalen blir det stadig viktigere å være i besittelse av minst én av to egenskaper, evnen til å smi svært sterke låter eller viljen til å våge seg ut mot de mest ekstreme ytterpunktene av brutalitet, faenskap og misantropisk mørke.
En kombinasjon av disse kvalitetene er selvfølgelig fremfor alt å foretrekke, men av og til dukker det også opp noen unntak som ikke bare bekrefter regelen, men understreker at man kan komme ganske langt med god smak, ekstreme musikalske ferdigheter og en ektefølt kjærlighet til sin egen musikk også.
Bodø-baserte Iskalds tredje album er et godt eksempel på nettopp dette, et helstøpt sjangerprodukt som aldri tar sikte på å revolusjonere eller redefinere, og hvis låtmateriale virker underveldende, stereotypisk og amelodisk i den tidlige innlyttingsfasen, for siden å blottlegge finstemte sjatteringer av svart, grått og hvitt. Tålmodighet og fordypning er altså essensielt.
Opplevelsen kan best sammenlignes med å tre inn i en bekmørk hule; luften er gusten, det er rått og kaldt, sanseinntrykkene skaper kaos i hodet, men etter hvert som øynene dine (eller ørene i dette tilfellet) blir vant til mørket, kan man begynne å skimte vakre utskjæringer på veggene. Ikke et vondt ord om Aage Kreklings energiske og presise tromming, men først og fremst skyldes dette den lyriske kraften og såre råskapen Simon Larsen maner frem på henholdsvis gitar og vokal, som gir bandet en utemmet melodisk villskap og kompleksitet det tar tid å sette seg skikkelig inn i.
Etter en stemningsfull, cinematisk intropassasje heiser duoen krigsflagg, og begir seg ut i et goldt og forfrossent vinterlandskap hvor hungersnøden truer, landsbyer står i brann og utmagrede ulver tærer på knoklene til døde krigere. Nådeløse gitarlyn flerrer opp den blåsvarte nattehimmelen, mens doble basstrommer fyres av som mitraljøseild mot mørkets hærskarer, og Iskald spinner ut et overraskende følsomt epos fylt av sorg, raseri og ensomhet.
På de beste låtene tillater bandet seg å bryte opp det grimme glammet, og lar låtene (og lytteren) få lov til å trekke pusten, som når barsk riffing plutselig må vike for ettertenksom akustisk gitar på aggressive «I Lys Av Mørket», eller når den seige starten på «Rigor Mortis» avslører at Larsen kan skrive gode tekster også. «In the face of death/my mind goes wild» knurrer han mellom sammenbitte tenner, før han lar den påfølgende musikalske vinterstormen understreke påstanden på best tenkelige måte.
Med The Sun I Carried Alone markerer Iskald seg med kvasse klør blant våre fremste forvaltere av progressiv ekstremmetal. Nordlendingene gjør svært mye ut av en nedstrippa og minimalistisk instrumentering, og styrer bestemt unna de pompøse orkestrale løsningene mange andre band i samme sjanger har latt det gå sport i å bruke. At det ikke låter noe mindre storslagent eller majestetisk av den grunn er imponerende i seg selv, men albumets største styrke er til syvende og sist den følsomheten som ligger og ulmer under overflaten, og som blir sittende i deg lenge etter at plata har tonet ut.
Glenn Olsen
