I 1978 slapp Marvin Gaye albumet Here, My Dear, en bitter, personlig og briljant plate om soulsangerens skilsmisse fra Anna Gordy. Før innspillingen hadde Marvin Gayes advokater blitt enige om at halvparten av dollarmillionen han fikk da platen var ferdig skulle gå til Gordy i skilsmisseavtalen, så de fleste regnet med at Gaye kjapt og uten følelser skulle lage en plate for å bli ferdig med det. Neida, Gaye malte ut skilsmissen over 14 låter på en dobbelplate, og oppsummerte all sin bitterhet med tekstlinjen «If you ever loved me will all of your heart/You’d never take one million dollars to part».
I 2014 prøver Chris Martin å bruke Ghost Stories til å drive ut demoner etter skilsmissen fra Gwyneth Paltrow, samtidig som Coldplay prøver å revitalisere seg etter slappe Mylo Xyloto. Det låter definitivt vakkert og sårt, men noen Here, My Dear – som i mine ører er platen alle skilsmisseplater måles opp mot – er det ikke.
Tekstmessig blir vi silkemykt dratt gjennom sinnstilstanden til en mann som ikke lenger er med sin kjærlighet . Fra de første, litt vonde tankene i «Always In My Head» og metaforen om å bli kuttet i to i «Magic» («I just got broken, broken into two/Still I call it magic, when I’m next to you), før desperasjonen dukker opp i «True Love» («lie to me») og den lett patetiske idylliseringen av eksen får fritt spillerom på «A Sky Full of Stars» («Cause you’re a sky full of stars/Such a heavenly view»). Lyrisk er det beint frem kjedelig og uinteressant og endimensjonalt, selv til Chris Martin å være. På sitt beste kan han være en konge av sødmefylt allsanglyrikk, tenk bare på den entusiastiske kjærlighetserklæringen i «Yellow», eller det gåsehudfremkallende refrenget i «Fix You»: «Lights will guide you home/And ignite your bones/And I will try to fix you». Pop på sitt flotteste.
Se musikkvideoen til «Magic»:
Det er dog noen tilløp til store øyeblikk på Ghost Stories. «Another’s Arms» en mystisk liten perle med den nydelige samplingen av Jane Weaver som en signatur som går gjennom låten. Samarbeidet med Avicii på «A Sky Full of Stars» markerer muligens en ny æra for popmusikken, med sitt møte mellom det mest publikumsvennlige av 2000-tallets popmusikk, Coldplay, og 2010-tallets så langt største popsnekker, Tim Bergling, Singelen «Magic» har en produksjon og et hook som går utenom det meste i profesjonalitet og headsetvennlighet. På «Midnight» blir Chris Martin så mumlete at man tror han har gått på Islands Kunsthøyskole For Uforståelig Sigur Rôs-vokal, men inni der er det forhåpentligvis også signaler på hvor Coldplay skal gå i fremtiden: den mørke, dystre Chris Martin kan være interessant å utvikle.
De fine tilløpene til tross, Ghost Stories er en lettvekter. Det er ikke visjonært, storslagent, eller mystisk nok til at det oppleves som bandet er gjenfødt. Men sammenlignet med Mylo Xyloto er det flere steg i riktig retning, nå gjelder det bare å strekke strikken i alle retninger, så kanskje Coldplay blir det interessante og eksperimenterende bandet de aldri har truet med å være.
Asbjørn Slettemark
