Å famle etter sin samiske identitet

Oslo, 16. desember 2015: Det er bare noen få minusgrader ute, men den fuktige luften gjør at kulden setter seg i beinmargen. Fransisca Kappfjell Herbst har to lag ull under samekofta men hutrer likevel av kulde. Hun er ikke den eneste som står koftekledd foran Stortinget denne desemberdagen.

Demonstrasjonen er arrangert spontant, i protest mot at den eneste sørsamiske skolen i Nordland er strøket fra statsbudsjettet.

Ingen fra regjeringspartiene viser seg, men politikere fra Sametinget og opposisjonen holder appeller. Så kommer Kenneth Svendsen fra Nordland Frp ut. Fransisca kjenner han øyeblikkelig igjen. Hun husker ordrett det han sa da nyheten om nedleggelsen kom.

«Behovet er så lite, at i den grad det er et behov, kan det dekkes av andre skoler ved for eksempel Røros eller Snåsa. Det er rett og slett ikke grunnlag for å videreføre driften.»

► Les også: Sameskolen i Hattfjelldal kan være historie
► Les også: Demonstrer foran Stortinget mot nedleggelse av sameskole

Svendsen veksler noen ord med en journalist, før ryggen hans forsvinner tilbake inn på Stortinget. Fransisca kjenner seg forbanna og trist på en gang.

– Han er her, og vi er her. Hvorfor vil han ikke snakke med oss?

Begrunnelsen som politikerne bruker for nedleggelsen av den sørsamiske skolen i Nordland virker enkel: Skolen har ikke hatt elever siden 2011.

Men det er bare halve sannheten. Skolen er faktisk den største sørsamiske skolen vi har i landet.

– Det er vanskelig å sette ord på hvor viktig sameskolen var for meg. For meg som samisk person har den betydd alt.

Hva betyr det å være same?

Det har blitt midten av mars og vi befinner oss i en liten blokkleilighet i sentrum av Mo i Rana. Det er tydelig at det er en bestemor som bor her, et helt liv med krimskrams fyller hver krok. Veggene er tapetsert med familiebilder og i taket henger det en lysekrone. I skinnsofaen sitter barnebarnet, Fransisca, lita og mørk med store grønne øyne.

− Jeg husker godt da mamma fortalte det til meg. Tror jeg var bare tre-fire år. Vi stod i gangen hjemme da hun sa «pappa er same, og derfor er du også det». For en unge – hva betyr det? Å bli fortalt «du er same», men så aner du ikke hva det vil si?

Fransisca er sørsame. Det er få sørsamer i Norge, anslagsvis er det kun 2000 sørsamer i Sverige og Norge til sammen. Mens det er over 25 000 som snakker nordsamisk er det bare noen få hundre som kan sørsamisk. Det er dessuten ganske stor forskjell mellom de to språkene, de er omtrent like ulike som norsk og tysk.

► Les også: Store norske leksikon om sørsamer

− Det er veldig lett for folk å si at de har en bestefar eller oldemor som snakker samisk, men de er ikke samer selv. De har kun samisk blod. Jeg tror veldig lett det kunne ha blitt sånn for meg også.

Spøkefullt forteller Fransisca at hun er det mange vil kalle «en kvart» samisk. Moren hennes er norsk og det er også farmora. Fransiscas farfar snakket samisk, men som så mange andre i sin generasjon valgte han å ikke lære språket videre til sine barn. Hjemme lærte Fransisca kun to ord på samisk − Aahka og Aajja, bestemor og bestefar.

► Les også: NRK Ytring: Buorre iđit, eadni!

Fransisca har aldri hatt komplekser fordi hun ikke er «heilsame». Når hun likevel ofte har kjent seg usikker på identiteten, handler det om at hun ikke føler at hun har en tilstrekkelig samisk livsstil.

− Jeg bryr meg ikke om nordmenn ser på meg som samisk eller ikke. Men jeg er redd for at andre samer skal se på meg og tenke «hun der er bare en sånn wannabe-same. Hun kan ikke språket, er ikke del av reindrifta, går ikke en gang i kofta så ofte.»

– Det eneste ankepunktet jeg har hatt i denne usikkerheten har vært sameskolen. Den er den som har gjort at jeg føler at jeg faktisk har lov til å si at jeg er samisk – fordi jeg gikk på sameskolen.

Nå er sameskolen vedtatt nedlagt, men Fransisca klamrer seg til et kort, tynt halmstrå: At kommunen skal overta skolen fra staten, eller at nedleggelsen skal bli omgjort i revidert nasjonalbudsjett som legges fram 11. mai.

Før den datoen har hun et mål om å snakke med de som sitter med makten, aller helst kunnskapsministeren. Og om ingen av de tingene skjer legger hun seg i lenker.

− Jeg vet ikke om det er litt barnslig å legge seg i lenker, men jeg er kommer seriøst til å gjøre det.

Men hvorfor vil Fransisca gå så langt som å legge seg i lenker for en skole – som ifølge politikerne ikke har noen elever? For å finne ut hvordan dette henger sammen må vi reise dit sameskolen ligger, nemlig til Hattfjelldal, sør i Nordland.

– Den sørsamiske kulturen ligger på dødsleie og de siste 20 årene har vi jobbet aktivt for å gjøre den frisk igjen.

Samebarn skulle skoleres til å bli gode nordmenn

Hattfjelldal er en kommune med 1500 innbyggere, et fjell formet som en hatt og en småflyplass bygd av tyskerne under 2. verdenskrig. Hitler har faktisk også litt av æren for at sameskolen ble etablert her i 1951 i og med at den gamle offisersmessen var ledig for nye formål da krigen var over.

Buerie båeteme mijjeien skuvlese. En plakat i gangen på det som i dag er internatbygningen ønsker «velkommen til vår skole» på sørsamisk. På stua er både parketten og dørene fremdeles det originale tyske.

I en sofa finner vi en av skolens første elever, Tom Kappfjell − som med glimt i øye bemerker at Hitler var en «fuling» til å snekre. Kappfjell forklarer at skolens opprinnelige formål var å sikre at ungene til reindriftssamene fikk utdannelse og ble gode nordmenn.

− Så vi fikk ikke lov til å snakke samisk da jeg gikk her.

Sameskolen var i utgangspunktet en internatskole, og elevene reiste bare hjem i feriene og etter hvert også i helgene. Etter som tiårene gikk avtok elevtallet gradvis og på midten av 90-tallet var det bare rundt ti elever igjen.

Samtidig dukket det opp et nytt alternativ til de som ville ha ungene sine hjemme: Fjernundervisning i kombinasjon med samlinger.

Fransisca var blant de første som tok i bruk dette nye opplegget.

− Jeg ble overlykkelig da pappa spurte om jeg hadde lyst til å begynne på sameskolen!

Tilbudet ble raskt populært, og i dag har skolen bare fjernundervisningselever – 55 til sammen, i både Sverige og Norge. Dette gjør den til den desidert største sørsamiske skolen.

Bøttekottundervisning

Hvor gode fasiliteter samiskelevene får varierer fra skole til skole. Det finnes eksempel på at unger har fått fjernundervisning i bøttekott eller fra en krok på biblioteket med pc-en på fanget.

− Jeg har utrolig respekt for disse ungene som holder i år etter år. At de holder ut å bli joika etter når de kommer tilbake fra språkundervisningen. Holder ut å hele tiden måtte forklare. De blir rett og slett ikke tatt på alvor, mange steder, forteller Tove Brustad.

Hun er skolens første samisklærer, og hun forteller at nedleggelsen kom som et sjokk.

− Først trodde jeg ikke på det, så hadde jeg bare lyst til å spy. Det er gjort på en så fantastisk tarvelig måte.

Det er flere årsaker til at Tove mener at dette er tarvelig gjort. For det første ble ikke Sametinget tatt med på råd før skolen ble strøket fra budsjettet. Dernest sa både KrF og Venstre at de var mot nedleggelse, men etter budsjettforhandlingene endte det med at de likevel stemte for.

Det er ikke lagt en plan for hvem som skal overta undervisningen. De sørsamiske skolene i Trøndelag har betydelig lavere kapasitet på fjernundervisning og kan derfor ikke overta elevene fra Hattfjelldal uten videre. Et tilbud må uansett gis, for retten til opplæring i samisk språk er lovfestet.

Fransisca mener imidlertid det ikke er bra nok.

− De har bare forpliktet seg til å lære oss grammatikk og gloser, men det jo ikke dét det vil si å være samisk.

► Les også: Klar tale til politikerne: – Ikke legg ned skola

Hun mener det bør være lovfestet å legge opp undervisningen slik det gjøres på sameskolen i Hattfjelldal.

I tillegg til fjernundervisning får elevene der komme på seks årlige samlinger – såkalte integreringsuker – med ulike temaer som samisk sløyd, reinslakting og joik.

− Hvis du tar vekk samlingene tar du vekk alle de tingene som gjør at du har lyst til å lære språket.

Siden etableringen har sameskolen gått fra å være et sted hvor samiske barn skulle lære seg å bli nordmenn, til å bli et sted hvor fornorskede barn skal bli samer.

Men hvorfor er det så om å gjøre at unger, som i utgangspunktet kanskje er mer norske enn samiske, skal kjenne seg som samer?

En jævla same

Ole Henrik Lifjell er 21 år, mørk med høye kinnbein. Da nyheten om nedleggelsen kom klatret han opp på barrikadene sammen med Fransisca. Han har ikke vært på sameskolen på et par år, men nå er han tilbake på besøk.

I det øyeblikket han kommer over dørstokken begynner han å kommentere alt som er annerledes.

− Har de mala her?

Inne på stua overøses Ole-Henrik av klemmer fra internatpersonalet. Historier fra barndommen gjenfortelles, mens han innstendig oppfordres til å forsyne seg av smørbrødsoppdekningen. Det er som en bortkommen sønn har kommet hjem. På mange vis er det også tilfelle.

− Jeg opplevde jo litt hverdagsrasisme fordi jeg er same. Det var ikke slik at jeg ble mislikt fordi jeg var samisk, men dersom jeg sa eller gjorde noe andre ikke likte ble det med en gang hengt på det samiske. Da var jeg en «jævla same», liksom.

Ole-Henrik har også vokst opp utenfor reindrifta og uten å lære samisk hjemme.

− Jeg følte meg jo egentlig ikke så samisk, og visste heller ikke så mye om samisk kultur og historie. Så jeg ble ofte flau over å tilhøre noe som ble forbundet med noe negativt.

► Les også: Bergens Tidende: Dette er en skole uten elever

Ole Henrik sier at det var en lettelse da han begynte som fjernundervisningselev på sameskolen. Her ble det samiske noe han var stolt av.

− Jeg tror vi er den første generasjonen som virkelig får kjenne på stoltheten over å være samisk. Fornorskingsprosessen gjort den følelsen vanskelig for generasjonene før oss.

Fornorskning av samer har lange tradisjoner i Norge. Under nasjonsbygginga mot slutten av 1800-tallet og godt utover 1900-tallet var iveren etter å utradere samisk kultur særlig stor. Da fikk lærere lønnstillegg dersom de kunne demonstrere framgang i fornorskning av samiske barn og du fikk ikke kjøpe jord med mindre du kunne demonstrere gode norskkunnskaper.

− Nå har vi endelig kommet dit at ting skjer. Mange i min generasjon er opptatt av å vinne tilbake språket og kulturen. Da er det veldig bittert at skolen legges ned.

På grensen til frekkhet

Det har blitt april og kunnskapsdepartementet har sagt at det er veldig usannsynlig at Torbjørn Røe Isaksen vil ha tid til å møte Fransisca. Men det har dukket opp et lyspunkt i horisonten.

En gruppe mennesker siver inn i et møterom gjennomsyret av anonymitet. I hjørne står det et fat med halvspist frukt og noen skitne kopper. Det er her håpet til sameskolen ligger.

Hattfjelldal kommune har sagt at de kan tenke seg å overta sameskolen. Det haster med å finne et alternativ til eleven til høsten og derfor er det innkalt til et ekstraordinært møte der kommunestyre skal ta stilling til saken.

Fylkesmannen, som er ansvarlig for å koordinere det samiske undervisningstilbudet, er på plass – i tydelig salgsmodus. Et entusiastisk framlegg holdes om sameskolens fortreffelighet, men de frammøtte får vite veldig lite konkret om hvor mye penger de eventuelt får til å drive skole.

Det er derfor ikke fritt for syrlige undertoner når en representant fra kommunestyre overtar talerstolen.

− Det er veldig smigrende av staten Norge å sende Fylkesmannen hit for å selge inn et veldig godt produkt. Jeg synes det nesten grenser til frekkhet, sier Finn Ove Hofstad (Ap).

Kommunen har ikke lyst til å miste sameskolen, men har heller ikke lyst til å overta uten å vite hvor mye penger de får til drift av skolen.

− Det er jo beklagelig at staten har kuttet pengestrømmen til sameskolen på denne måten, og dermed har satt kommunen i et aldri så lite økonomisk dilemma, med et tidspress jeg misliker svært sterk. Det er aldri trivelig for en lokalpolitiker å bli satt i tvangstrøye på den måten, forteller kommunestyrerepresentanten fra Arbeiderpartiet.

Fylkesmannens utsendte går opp igjen. Han snubler i ordene og kommer i skade for å si at «dette ikke skal bli en ren utgiftspost» når han forsøksvis prøver å overbevise de frammøtte om at det er penger å tjene på sameskolen. Han sukker tungt. Med et snev av motløshet i stemmen innrømmer han at han selv ønsker at de hadde hatt mye bedre tid på seg til å finne et nytt alternativ til elevene.

Kommunen ender til slutt opp med å stemme ja til å undersøke muligheten for å overta sameskolen nærmere. Men det er lagt opp til at tilbudet antagelig blir redusert med overtakelsen. I verste fall blir det ingen samlinger.

► Les også: Redder samiskundervisninga selv om sameskolen blir nedlagt

– Følelse av at vi aldri blir likestilt som samisk

Fransisca var ikke selv på kommunestyremøtet, men hun har lest forslaget fra lokalpolitikerne og er skuffet.

− Men uansett hvor skuffa jeg er må vi nesten ta til takke med det vi får. Det er den posisjonen vi er i som minoritet.

Hun er i ferd med å miste motet og har ikke lyst til å gjøre noe annet enn å ligge i senga. Hun orker ikke lenger å jobbe med økonomimasteren hun skal levere denne våren, orker ikke å kjempe mer for sameskolen.

− Det er denne konstante følelsen av å ikke bli tatt alvorlig. Ikke bli sett eller hørt. Jeg sitter med en følelse av at dette kanskje aldri blir bra. At vi kanskje aldri blir likestilt som samisk.

− Jeg har blitt så kynisk av hele denne prosessen, med politikere som lover en ting og gjør noe annet. Politikere som ikke er interessert i å prate. Politikere som tydeligvis tar avgjørelser basert på, jeg vet ikke hva man skal si, rasisme eller kunnskapsløshet?

Det går et par uker. Og plutselig skjer det noe.

Den 21. april gir Kunnskapsdepartementet lyd fra seg. Fransisca sitter i senga på hybelen i Umeå i Sverige hvor hun studerer, og hun begynner med en gang å skjelve.

Torbjørn Røe Isaksen vil møte henne, 9. mai, i Oslo. Passer det?

Hun ringer mamma. Stemmen bobler over av glede. Så ringer hun Ole Henrik for å spørre om han vil være med og møte med ministeren.

[soundcloud url=»https://api.soundcloud.com/tracks/269002379″ params=»auto_play=false&hide_related=false&show_comments=true&show_user=true&show_reposts=false&visual=true» width=»100%» height=»450″ iframe=»true» /]

Graver sin egen grav

Sameskolen rektor Bjørn Erik Davidsen ser sliten ut. Mai er like rundt hjørnet og vi har dratt opp til Hattfjelldal og sameskolen en siste gang før det store møtet med kunnskapsministeren.

− Dette har vært en sånn frustrasjonsdag.

Rektoren legger en porsjon løssnus under leppa som er dekket av en imponerende bart og slipper fra seg et «huff være». Østlandsdialekten er ispedd et og annet dialektord han har plukket opp i løpet av de 38 årene han har bodd i Hattfjelldal.

− For å si det sånn: Jeg begynner å bli dritt lei av å grave min egen grav.

Alt henger enda i løse lufta. Kommunens planer er satt på vent. Ingen vet enda hvor elevene skal på undervisning til høsten. Møte Fransisca og Ole Henrik skal ha med kunnskapsministeren har imidlertid tent et håp hos rektoren.

Kanskje skal kunnskapsministeren fortelle at skolen er tatt inn i revidert nasjonalbudsjett?

− Jeg kan ikke tru at han har sagt ja til et møte bare for å gni salt i såret. Det er mulig han er skrudd sammen annerledes enn meg, men jeg ville i alle fall ikke gjort det.

Møtet med kunnskapsministeren

Oslo, 9. mai 2016: Det er 25. varmegrader ute, så det er ikke fritt for at Ole-Henrik og Fransisca svetter der de står utenfor Stortinget ikledd samekofte. Fransisca ser litt bekymret ut.

− Jeg har ikke lyst til at det skal bli en krangel. Det er ikke derfor vi kommer. Men jeg er redd for at vi skal bli overkjørt.

Vi loses gjennom sikkerhetskontrollen. En skoleklasse haster forbi. Noen roper «se – ekte samer!». Vel framme på møterommet hilser Torbjørn Røe Isaksen hjertelig på de to, mens følget hans gjør oss oppmerksomme på at vi ikke har anledning til å bruke mer tid enn de 15 minuttene som er satt av.

Fransisca tar ordet først, og spør på hvilket grunnlag avgjørelsen om nedleggelsen ble tatt. Håpet rektoren hadde om at ministeren hadde et gledesbudskap å komme med går øyeblikkelig i tusen biter.

Isaksen forklarer at det er to hovedgrunner til nedleggelsen: For det første er ikke staten en god skoleeier, dernest er sameskolen i Hattfjelldal dyr i drift i og med at den ikke har faste elever.

Videre følger en diskusjon der Fransisca kommer innom både viktigheten av samlinger og at elevene må ha en skole i eget fylke. Når Ole-Henrik lurer på hvorfor et nytt tilbud til elevene enda ikke er på plass, svarer ministeren litt unnvikende at prosessen har tatt litt lengre tid enn de hadde trodd.

På et øyeblikk er det tilmålte kvarteret over og ministeren må gå. Alt i alt var det hele preget av litt mer skyttergravsargumentasjon enn det Fransisca ønsket seg, og skuffelsen lyser av henne i det vi forlater møterommet.

− Det ble sånn som jeg var redd for. Han var mer opptatt av å holde en tale for seg selv, enn så høre på hva vi hadde å si.

3,3 millioner kroner

Så blir det 11. mai. Dagen da revidert nasjonalbudsjett legges fram.

«Hvordan gikk det?» Spørsmålet er postet på veggen til Facebook-gruppa Stopp nedleggelse av Sameskolen for Midt-Norge.

Svaret er et antiklimaks. Ingenting skjedde. Skolen ble ikke tatt inn i revidert budsjett, noe som ikke var uventet etter møte med ministeren.

Men slaget er likevel ikke tapt.

Den siste tiden har Venstre vært ute i media og sagt at de vil gjøre det de kan for å redde sameskolen. Håpet ligger i budsjettforhandlingene mellom regjeringspartiene og KrF og Venstre. Disse startet 23. mai, og er ferdig senest 10. juni.

Det står ikke om en stor sum. 3,3 millioner kroner er det regjeringen sparer på å stryke skolen fra årets budsjett.

► Les også: Kaller Sameskolen i Hattfjelldal for «helt unik»

Sørsamisk står på UNESCOS liste over alvorlig trua språk. En samisk språkundersøkelse fra 2012 viser likevel vekst i tallet på unge som bruker og forstår sørsamisk. Mens politikerne nå bygger forhandlingskort står imidlertid nå en god porsjon av de yngste språkbrukerne uten å vite hvor de skal få undervisning framover.

− Den sørsamiske kulturen ligger på dødsleie og de siste 20 årene har vi jobbet aktivt for å gjøre den frisk igjen. Det er et dødsstøt dersom man nå skal begynne å tenke effektivisering og stordriftsfordeler. Det vi trenger er å bli investert i, sier Fransisca.

► Hør hele historien om Fransisca Kappfjell Herbst (23) i P3-dokumentaren «Kampen for sameskolen»

Oppdatering 30. mai 2016: Sameskolen i Hattfjelldal ble reddet i revidert nasjonalbudsjett

Dokumentarist Frid Kvalpskarmo Hansen

• frid.hansen@gmail.com

Krav: Du må være same

– Jeg har blitt anklaget for å være rasistisk når jeg har snakket om dette. Det er jeg ikke enig i. Det handler ikke om å se ned på nordmenn, det handler om å ta vare på en sårbar kultur, forteller Susanne Amalie Langstrand-Andersen.

Hvorfor er det slik at mange unge samer foretrekker å skaffe en partner som også er samisk? Sjekk ut hele P3-dokumentaren «Sápmifil» (2012) av Frid K. Hansen. Podkast kan du laste ned via Itunes eller RSS.

► Hør hele historien om Fransisca Kappfjell Herbst (23) i P3-dokumentaren «Kampen for sameskolen»

Marja dikter på et språk nesten ingen forstår

Marja er den første i sin familie som fikk bo hjemme og samtidig lære sørsamisk på skolen. I Elgå, Karasjok, Kautokeino og Helsinki spør vi om alle de samiske språkene er truet – eller døende. Dette er episode 4 av 6 i dokumentarserien «Den stille kampen» som handler om samenes situasjon på Nordkalotten.

► Hør hele historien om Fransisca Kappfjell Herbst (23) i P3-dokumentaren «Kampen for sameskolen»

Å leve av reindrift

Familien Nordfjell på Røros står med ett bein i hver kultur og har bestemt seg for å leve av reindrifta og det som den sørsamiske kulturen kan kaste av seg. Dette er episode 1 av 4 i dokumentarserien «Åtte årstider» hvor vi følger en reindriftsfamilie gjennom samenes åtte årstider.

► Hør hele historien om Fransisca Kappfjell Herbst (23) i P3-dokumentaren «Kampen for sameskolen»

Hvordan pludre på et språk du føler du ikke behersker?

Unnoraš, leak go nealgumin? En sulten, nyfødt baby grynter i fanget mitt. Jeg spør han om han er sulten. Ja, han er helt tydelig sulten, men han vil ikke gape. Don vertek … Gape?

Hva er å gape på samisk? Det står helt stille i hodet mitt. Hvordan pludre på et språk du føler du ikke behersker?

Mitt eget ansvar

For litt over tre år siden satt jeg på fødeavdelingen i Tromsø med en perfekt liten gutt i armene mine. Jeg var blitt mor for første gang. Med melkespreng og barseltårer tok jeg en avgjørelse som skulle endre hele livet mitt. Det stod plutselig klart for meg at hvis mine barn noen gang skulle snakke samisk, så var det mitt ansvar å lære dem det. Hvis jeg mente at samisk er så viktig at det ikke må dø ut, da er det mitt ansvar å bruke det.

► Denne teksten ble opprinnelig publisert på NRK Ytring: Buorre iđit, eadni!

Jeg bestemte meg der og da for å lære mine barn et språk som nesten gikk tapt i generasjoner før meg. Gollegiella. Samisk. Hjertespråket. Et språk som jeg selv aldri fikk lære hjemme.

…hvis mine barn noen gang skulle snakke samisk, så var det mitt ansvar å lære dem det.

Da mine besteforeldre begynte på skolen i årene før andre verdenskrig, snakket de ikke ett ord norsk. De fikk lære språket på den harde måten. Å bruke samisk i skolegården medførte straff. Mine foreldre lærte på sin side kun norsk hjemme. For dem var samisk noe de gamle hvisket rundt kjøkkenbordet. «Slik var det den gangen, Susanne, jeg vet ikke hva annet jeg skal si» svarer min bestemor, når jeg spør hvorfor de snakket norsk til sine barn.

Det jeg selv kan av samisk har jeg lært gjennom barnehage, skole og universitet. Hjemme var samisk et språk jeg kjente via enkelte ord og setninger, et språk bestemor og bestefar snakket når de trodde de var alene.

Motarbeidet samisk

Det er selvsagt fornorskningen som har skylden for at min familie – som så mange andre samiske familier – sluttet å snakke samisk. I over 150 år jobbet staten Norge aktivt for at samisk språk og kultur skulle forsvinne.

De klarte det nesten. Noen steder ble samiske barn tvangsplassert på norske internatskoler, og samiske landområder ble urettmessig solgt til norske bumenn. Siden den gang har staten sagt unnskyld for sine handlinger, men de legger fortsatt ned samiske ressursskoler og samiske barn har enda ikke lærebøker på sitt eget språk.

Men denne teksten handler ikke om fornorskningen av samer, den handler om en helt vanlig småbarnsfamilie. Om hverdagen med mann, barn og språket jeg ikke klarer å gi slipp på. Den handler om det man kan få til på tross av statens vilje til å utrydde samisk.

Må ty til ordboka

Frem til 17. april 2013, da jeg ble mor for første gang til Eljás, var samisk et passivt språk for meg. Et språk jeg forstod, men aldri turte bruke. Men da vannet gikk, oppstod en voldsom trang til å gi mine barn språket jeg aldri fikk selv. Det ble en selvfølge at min sønn skulle snakke samisk. Min mann Marius kunne nesten ingenting om samer før han møtte meg, men det ble naturlig at også han lærte seg å bruke samisk – som i dag er et av våre dagligspråk.

Iblant vil jeg gi opp, drite i det jævla språket, og heller snakke norsk.

Alle som har forsøkt å lære seg et språk, vet at det går i rykk og napp. Det kan gå lange perioder hvor jeg føler at jeg ikke har fremgang og bare vil stange hodet i veggen av frustrasjon. Iblant vil jeg gi opp, drite i det jævla språket, og heller snakke norsk.

► Sjekk også P3-dokumentaren Sápmifil

Vi sitter ute. Eljás spør meg om hvilken lyd vi hører. Han er nysgjerrig på alt nytt. Det sildrer en plass. Det er snøen som smelter, våren kommer. Men jeg vet ikke hva å sildre er på samisk. Så jeg synger heller en sang jeg kan om sildrende vann. Han kan den også, så vi synger litt begge to.

Når sangen er over, leder jeg oppmerksomheten hans bort på noe annet. Så behøver vi ikke snakke om det jeg ikke behersker på samisk akkurat nå, det gir meg tid til å slå opp i ordboka når vi kommer inn igjen.

En lang prosess

For 19 måneder siden kom Johan Marinius til oss, og han møter en eadni som ikke bare var tryggere i rollen som mor, men som også hadde funnet trygghet i å bruke samisk hver dag. Nå faller pludring og småprat helt naturlig, og han lærer raskt. Nye samiske og norske ord dukker opp hver dag.

Men bak min trygghet ligger hele tiden en dårlig samvittighet og gnager. Hva utsetter jeg mine sønner for? Påvirkes relasjonen vår av at jeg lærer dem et språk jeg selv ikke behersker fullt ut? Er det greit at jeg dreper samisk språk litt hver dag med dårlig grammatikk? Er det i det hele tatt håp?

Vi er en hel hær av samiske småbarnsforeldre som stotrer oss frem dag for dag, alt for at samisk ikke skal dø ut.

Svaret mitt har blitt ja. Min bror tok det samme valget 6 år før meg, i likhet med mange av mine venner og bekjente. Vi er en hel hær av samiske småbarnsforeldre som stotrer oss frem dag for dag, alt for at samisk ikke skal dø ut. Men vi kan ikke redde språket alene. Vi er avhengig av at vår innsats på hjemmebane følges opp på andre arenaer. Man lærer ikke et språk ved hjelp av to samisktimer i uken, mangel på samisklærere og ikke-eksisterende lærebøker.

I dag kan jeg be Eljás og Johan Marinius om å «rabas njalbmi» når de skal pusse tennene, og da gaper de mer eller mindre frivillig. Min bestemor på 88 år kan spørre på sitt eget morsmål om de vil ha noe å spise, og de svarer på det som nå også er deres morsmål.

I én generasjon var språket borte i min familie, jeg håper det aldri skjer igjen.

– Susanne Amalie Langstrand-Andersen

► Hør mer om temaet i P3-dokumentaren «Kampen for sameskolen»

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)