Når klokken er 19 på en fredag under en festival krever det sitt for å trenge gjennom til et publikum som allerede har begynt å miste elgbabben på bakken og legge an på bryggenaboen. Kun tidvis kan soulsensasjonen Seinabo Sey dét, men på mange måter blir det vanskelig når hun legger seg såpass nedpå som hun gjør her.
Situasjonen hadde vært en helt annen dersom man hadde tenkt seg at hun hadde byttet spilletidspunkt med fyrverkeriet Charli XCX, for som tidlig konsert hadde Seys nærmest feilfrie, delikate soul hatt større effekt.
Hun er en svært interessant scenepersonlighet, der hun gjennom førtifem minutter nesten urørlig står fremst på scenen – drapert i noe knallrødt og med praktisk fottøy godt plassert på bakken. Hun er dessuten veldig likandes mellom låtene. Ydmyk, takknemlig og god på publikumskontakt. Autoriteten som går langt forbi hennes 24 år, og fra starten med elektrosoul-låta «Pistols At Dawn» tar hun Kastellscenen lett, godt hjulpet av backingtracks – men det fungerer. Bandet hennes gjør lite vesen av seg, og man tar seg stundom å savne et lydbilde som maler med litt flere farver.
Midt i settet blir det nemlig litt vanskelig å holde entusiasmen ved like. Litt fordi acapellaen «Orchid» drukner blant publikumsplapringen, og lav scenelyd gjør at man bør stå temmelig nære for å få noe ut av den. Det samme gjelder de neddempede fremføringene av «Poetic» og «You», som i all sin finesse forsvinner i jabbing.
Høydepunktet er «Hard Time», som både vekker publikum og backingbandet, og mot slutten frir hun også til publikum med en helt godkjent cover av Clean Bandits «Rather Be».
Det burde vel ikke komme som en overraskelse hvilken låt hun avslutter med, men bakenfor de tre-fire opptempohøydepunktene i konserten finnes en uhyre god artist som ikke får ut sitt fulle potensiale denne kvelden på Slottsfjellet. Så får vi håpe på mer egnet spilletidspunkt og høyere lyd neste gang.
Jørgen Hegstad
