Sabaton - Tons of Rock, Halden
Terningkast 4

Kampsang på grensen

Sanger om krig, klassiske metalriff, tanks på scenen. Sånn går nu dagan med Sabaton.

Svenskene i Sabaton har et perfekt momentum for å bli et av metalens aller største band i 2014. Albumet Heroes har utvidet fanbasen og gikk helt til topps på albumlisten i Sverige, festivalarrangører skyver dem stadig lengre oppover plakaten (de spiller etter Iron Maiden på hovedscenen på gigafestivalen Hellfest), og bandets enkle miks av krigshistorier, klassisk metal og voldsom patos er så allsangvennlig at Manowar fremstår som inadvendte shoegazers.

Slik sett er de en perfekt booking for Tons of Rock, hvor øl, skråling og jallende metal går hånd i hånd på festningen. At bandet også har skrevet et helt album om Karl XII, svenskekongen som ble drept av en snikskytter på Fredriksten festning, er tidenes bonus, og det poengteres kraftig gjennom hele konserten.

For Sabaton er ikke et band som driver med subtil hinting eller antydning. Introen er selveste «The Final Countdown» fra Europe, før bandet går på scenen foran en svær tanks som sender pyro utover publikum. «Dette er det mest harry jeg har sett, det er nesten så jeg liker det!», utbasunerer sidemannen forbløffet og lattermildt, og derfra og ut velter Sabaton alle metalens klisjeer utover festningen.

«Ghost Division» er en finfin åpning, og representerer den delen av Sabaton jeg liker godt: streit metal med klassiske riff og voldsomme refreng. Låter som «Resist and Bite» fra årets Heroes og «The Art of War» fra bandets hyllest til krigsfilosofen Sun Tzu sitter som en kule i skallen på Karl XII, og gjør det lett å forstå Sabatons voksende popularitet. Det blir derimot mer plumpt når de lener seg for mye over i folkinspirerte trudelutter hvor man nesten venter at de skal komme vetter dansende inn og spille fløyte mellom de militærkledde svenskene.

Når de i tillegg slår over på svensk, låter det mer som Plumbo med en tanks enn et breialt metalband. Karen som satt på knær ved siden meg, mens han strakte hendene mot himmelen og nærmest gråt ut refrenget på «En livstid i krig» er neppe enig, men et sted må grensen gå.

Når Sabaton likevel fungerer, er det fordi de i bunn og grunn er et enkelt, jovialt og underholdende metalband. Konseptet med å synge om krig og soldater fungerer som en blanding av tegneseriekonsept og lett historietime, og er gjort tidligere med stor suksess av både Iron Maiden og Slayer. Og det er ikke til å komme bort fra at Sabaton er et strålende band for en festival som Tons of Rock. Noen hater dem (en annen kar som sto foran meg snudde seg mot kompisen halvveis og utbasunerte «jeg orker ikke mer av dette» før han gikk resolutt bort), men for den jevne festivaldeltaker blir det ikke bedre enn litt svensk krigsmetal frem mot midnatt. Dette gir bandet igjen mer energi, og når «Primo Victoria» og «Metal Crüe» avslutter slaget er jobben gjort.