En av tre har Zeppelinmotiv på trøya. Og trøya er utenpå genseren i kveld. Heldigvis har nok de fleste i Sentrum Scenes utmerkede konsertlokaler hatt stor glede av Robert Plants kreative opptur av de siste årene. Men det er likevel «Whole Lotta Love» og «Living Loving Maid» karen bak meg snakker om. Dette er tross alt låter som er så veletablerte i folks liv at du vil høres dum ut om du uttaler dem på korrekt engelsk, vi kunne Zeppelin før vi gjorde engelsklekser.
Plant og bandet kommer inn i motlys og starter med en mørk og tett «Monkey» som lover mer tyngde og sug enn denne kvelden skal gi oss. Plant har ullen lyd de første tjue minuttene, og er sparsommelig med stemmen gjennom halve konserten. Men han er god nok til å finne alternative ruter for sitt 62 år gamle stemmeleie når det trengs, og det fungerer fint.
Etter at den ellers knakende flotte låta «Please Read the Letter» har blitt spolert av et alt for raskt tempo gjesper trommeslager Marco Giovino og rister på hodet. Vi er i gang med «Misty Mountain Hop», og en stor del av publikum får omtrent det de kom for. Men kveldens Zeppelinlåter virker ofte ikke helt gjennomarbeidede, omarrangerte som de er til et forenklet og litt ensformig lydbilde. I beste fall er det lekent, men ofte blir det flatt og lite vellykket.
Buddy Miller blir presentert som lagkaptein, jeg har dermed ikke så lite å utsette på han. Han spiller på et vis som gjør at de tjukke strengene kan få hele rommet til å gynge, men det blir dessverre skjematisk og nesten mekanisk til tider. Han korer bra, og synger sin egen «Somewhere Trouble Don’t Go» slik at vi kan få høre Robert Plant spille munnspill.
Korist Patti Griffin og altmuligmann Darrell Scott slipper også til som frontfigurer, og under Scotts «Satisfied Mind» står altså Plant i bakgrunnen og korer på en sang som handler om at du ikke blir rik av penger. Lekkert bilde når man tenker på at Plant har takket nei til milliarden han kunne tjent på en turne med Led Zeppelin.
«Tangerine» og Plants stigende formkurve mot slutten av konserten, særlig på «Satan, Your Kingdom Must Come Down» og «Angel Dance», gir oss de fineste øyeblikkene. Dessuten er Plant jovial og morsom fra scenekanten, og ganske lik seg selv i grunn. Plant har aldri posert, det er bare sånn han står.
Robert Plant følger sine egne lyster og instinkter, men om denne kvelden var blant bandets vellykkede bør han stille høyere krav. Han fortjener bedre, og vi vil gjerne ha noen år til med, om ikke en «Golden God», så ihvertfall en sølvgrå en.
Jacob Krogvold
