I februar 2010 kollapser lungene til Sivert Moe i en mattetime. Det tar tid før noen skjønner hvor alvorlig det er. Sivert er klassens klovn, og alle, inkludert læreren, tror han tuller. Han har vondt i brystet. Etter hvert klarer han ikke å puste. Når ambulansen omsider kommer er han livredd for å dø.
Etter to døgn på sykehuset blir han fortalt at lungekollaps må skje tre ganger før det er aktuelt å operere. Han vet ikke når eller om det kommer til å skje igjen.
– Jeg gikk og ventet på at lungene skulle kollapse igjen. Jeg ble redd for å trene, redd for å bevege meg, og redd for å dø. Jeg begynte å trekke meg unna folk og isolere meg.
Ett år og to nye kollapser senere opereres han. Kroppen er frisk, men noe annet er veldig galt.
Se: Temauke PSYK – dokumentarer og filmer om ung psykisk helse
Heller kreft enn angst
Etter operasjonen er det meste tilsynelatende tilbake til normalt. Det normale på denne tida er festing og drikking, og det er en sånn kveld Sivert skjønner hvor syk han er.
Midt i festen forteller Sivert kompisen sin, Vidar, at han har sterke brystsmerter. De må komme seg til akutten. Vidar kjører til Namsos og får Sivert inn på sykehuset. Han kaster opp rødvin over hele gulvet. Han husker ellers lite fra akutten. Når han kommer ut forteller Sivert kompisen sin at han har kreft. Det var lettest sånn. De fysiske lidelsene eksisterte jo, i motsetning til de psykiske. Vidar blir helt knust. De kjører hjemover. Etter en stund skjønner Sivert hva han har gjort og sagt, og prøver å forklare det. Forklare at han er syk, men ikke fysisk syk. Vidar blir forbannet.
– Dette var uten tvil mitt høyeste rop om hjelp. Jeg hadde et sterkt behov for å si at jeg var syk, men jeg skjønte ikke selv hva det var. Jeg skjønner godt at Vidar ble sint. Han forstår mye, men akkurat den kvelden var det vanskelig for han å forstå at jeg kunne gå så langt.
Konstant ubehag
Psykiske lidelser var ikke noe de snakket om i Siverts familie. Hvis man var syk var man forkjølet, hadde influensa, eller en brukket arm. Men da han kom hjem den kvelden ble det plutselig helt åpenbart at de måtte snakke om det.
– Jeg kom inn døra og ble møtt av en gråtende pappa. Vi kom plutselig veldig nære hverandre etter flere år med stillhet og litt traust stemning. Han fikk en forståelse av hva som var galt, og jeg begynte å sette ord på noe jeg ikke selv visste hva var.
Jeg er redd for å dø, men også så redd for å leve at jeg ikke vil stå opp om morgenen.
Det ble klart at Sivert har en alvorlig angstlidelse. Han beskriver angsten som en kontant uro og frykt.
– Det føles som om noen stikker en pekefinger inn i siden hele tiden. Det er vanskelig å vite hva jeg faktisk er redd for. Jeg vet jo egentlig at ingen vil gjøre meg noe. Jeg er redd for å dø, men også så redd for å leve at jeg ikke vil stå opp om morgenen. Jeg er livredd folkemengder, men vil aldri være alene, selv om jeg vil det.
Sivert forteller også at han kan grue seg i flere dager hvis han vet han skal treffe nye mennesker. Han blir fysisk dårlig. Stort sett går det bra etter en stund, men det er like vanskelig hver gang.
– Kjæresten min er flink til å introdusere meg for fine folk. Men jeg sitter som regel med en følelse av at jeg blir kjent med dem, mens de ikke blir kjent med meg. Psykiske problemer er ikke noe man snakker om over en øl første gang man treffer nye folk.
Les også: P3 Dokumentar – En dropout dropper inn
– Folk tør ikke å spørre
Etter kvelden på akutten i Namsos begynte Sivert å gå til psykolog.
– Jeg følte meg kjempesyk når jeg først begynte med behandling. Folk ser liksom ikke forskjell på det å gå til psykolog og det å sitte fastbundet i en tvangstrøye på Gaustad. Men for meg har det absolutt hjulpet. Det gjorde at jeg så meg selv på en ny måte. I tillegg ble jeg nødt til å snakke om angsten. Det er kanskje det vanskeligste man kan gjøre.
Forholdene til menneskene i Siverts liv har endret seg mye de siste årene. Familien og de næreste vennene har blitt enda viktigere. Noen mer perifere venner og bekjente har falt fra. Han tror det er mye på grunn av usikkerhet og mangel på kunnskap.
– Mange begynte å behandle meg helt annerledes. De ble veldig forsiktige, og det irriterer meg. Folk har masse spørsmål, men de tør ikke å spørre. Det snakkes lite om psykiske problemer, og spesielt behandlingen av dem. Folk vet rett og slett ikke noe om det.
Sivert har også opplevd helt andre typer fordommer. De som mener at psykisk syke bare må skjerpe seg.
– Alle som er syke skulle ønske at det var så lett. Og jeg tenker sånn selv noen ganger også. Hvorfor kan jeg ikke bare skjerpe meg? Jeg bor i Oslo som jeg alltid har drømt om, har en jobb jeg trives med og en fantastisk samboer. Men det er ikke sånn det fungerer.
Skriver seg gjennom det
Sivert har drevet med musikk og teater siden han var liten, og sang i black metal-band i flere år. Etter lungekollapsen startet han et musikalsk soloprosjekt, delvis for å få ut frustrasjoner og tanker rundt sin egen sykdom. Elektropopprosjektet har resultert i en plate og to EPer. Den siste kom i vinter.
– Låtskrivingen fungerer som terapi. Det blir litt det samme som å snakke om problemene. Det er mye håp i tekstene.
Hør en av Siverts låter her:
Flere av låtene hans ble til da han gikk på Follo Folkehøgskole.
– I ettertid tenker jeg at det var en ganske rar avgjørelse å begynne på folkehøgskole. Jeg dro helt alene, uten å kjenne noen. Jeg er egentlig veldig sosial, men tør ikke å oppsøke andre mennesker. Det var veldig tungt i begynnelsen, men det løsnet litt etterhvert. Dessuten traff jeg samboeren min der. Hun er utrolig viktig for meg.
– Jeg trenger å se framover
Sivert snakker mye om fremtiden. Hva han har lyst til å gjøre og utrette. Hvis alt går etter planen blir han journalist.
– Jeg synes det er interessant å snakke med folk. Selv om de noen ganger skremmer meg. Det betyr alt for meg å ha mål og planer i livet. Det er lett å bli sittende fast, og jeg trenger å ha evnen til å se framover. Jeg vil heller ha for store mål og høres litt teit ut.
På sikt håper han også han kan lære å leve godt med angsten, fremfor å bare leve med den.
– Selv om det er ille nå vil det ikke være sånn for alltid. Det kan det ikke være.
Sliter du selv med angst eller andre psykiske problemer og trenger du noen å snakke med?
Ring gratis til 116 123
• Hjelpetelefonen er et døgnåpent tilbud.
• Det er gratis å ringe tlf 116 123.
• Hjelpetelefonen med nettjenestene har flere ansatte som går i turnus for å holde tjenesten åpen 24 timer i døgnet, 365 dager i året.
• Hjelpetelefonen driftes av Mental Helse.
