Seks år har passert siden den første skuddsalven ble avfyrt ut i den stille ettermiddagen.
Noen dager kjennes det som et øyeblikk siden. Som om Lara er seksten år, fotavtrykkene fortsatt er synlige i den våte marken – og den siste samtalen med søsteren kun var for et par timer siden.
Lara trekker pusten og fokuserer de mørkebrune øynene mot PC-skjermen. Tjuetoåringen har flyttet til London for å studere internasjonale relasjoner, men hun finner ikke roen.
En skikkelse i døråpningen av biblioteket har fanget oppmerksomheten hennes. Det er noe ved den fremmede som får Lara til å miste fokus.
Er han bevæpnet?
Biblioteket fylles gradvis med flere studenter, og mannen forsvinner inn i folkemengden. Etter et par minutter retter Lara igjen oppmerksomheten mot PC-skjermen, men hver gang en ny person entrer rommet blir konsentrasjonen revet vekk.
Slik gjentar dagene seg. Hun er den første som kommer og den siste som går fra universitetet. Lara kjenner seg fanget i urettferdigheten. De daglige kampene mot frykten er utmattende, og hun er redd for at den skal holde henne tilbake resten av livet.
Først ett år senere opplever hun noe som får traumene til å slippe taket. Noe som gir Lara håp om at hun kan bli sterkere av den vonde erfaringen – og bruke den til å hjelpe andre.
Urettferdig sinne
Lara var seksten år da hun dro til Utøya for å delta på AUFs sommerleir i 2011. Hun hadde planlagt reisen sammen med storesøsteren, Bano, og gledet seg i flere uker. Et par dager før reisen ble Bano syk.
«Jeg tror ikke det er meningen at jeg skal dra til Utøya.»
Lara valgte å reise alene. Det kjentes utrygt å ikke ha med den to år eldre søsteren, men hun fant raskt tonen med de andre på leiren.
Få dager senere valgte Bano likevel å reise til Utøya. Hun kom aldri hjem igjen.
De påfølgende årene var preget av sorg over drapet på søsteren, men også maktesløshet. Lara var sint, og det var det ingen som kunne klandre henne for.
– Det gikk mest utover familie, venner og de som var rundt meg. Det tappet meg fullstendig for energi.
Lara klarte ikke rette hatet mot gjerningsmannen, og det gjorde henne fortvilet. Hun sluttet å være aktiv i AUF for å få en pause fra det politiske miljøet, og flyttet alene til England for å studere. Perioden i utlandet skulle vise seg å bli ekstra tøff.
Nyhetsoverskrifter om terrorangrep kunne få Lara til å hoppe av bussen i ren frykt, og hun kjente ofte på en tilbakevendende uro i hverdagen.
Så fikk hun et tilbud som endret alt.
En ærlig samtale
Året er 2018 og Lara sitter på en trebenk ved gamlebroen i Mostar. Det er en kjølig vårdag i mars, og den majestetisk kalkbroen står i en stram bue over den høylytte elven Neretva. Hun synes den bosniske byen er vakker i det bleke formiddagslyset.
Ved siden av tjuefireåringen sitter programleder Leo Ajkic som selv ble født i Mostar. Gjengrodde rester av raserte mursteinsbygninger vitner om krigen som tvang familier på flukt fra byen i 1992.
Sammen med Lara skal han møte unge, lokale bosniere for å snakke om hvordan man kan forhindre at hat vokser i et samfunn.
Leo forteller om menneskene i Mostar som har blitt utsatt for ekstreme grusomheter på grunn av hat. Hat som har ført til krig og ødelagte liv, som fortsatt finnes blant det bosniske folket – nedarvet til den nye generasjonen.
Leo stopper opp og spør Lara hvordan man burde forholde seg til slikt hat.
– Jeg tenker på det nesten hver eneste dag. Det er viktig å ta med seg erfaringer fra krigen her – og 22.juli. De må videreføres til neste generasjon uten at samfunnet blir igjen i sorgen, sier Lara.
Leo nikker og spør hva hun tenker om å bekjempe hat med makt. Lara blir stille en stund. De lytter til det jevne bruset fra elven.
– Da truer man andre rettigheter som ytringsfrihet. Individets frihet til å være seg selv. Jeg tror man bare kan bekjempe hat med åpenhet og respekt for hverandre. Det vil alltid finnes de som vil kjempe mot, men det kan ikke hindre oss i å fortsette å kjempe, svarer Lara ettertenksomt.
Snart skal hun diskutere sin vondeste opplevelse med ungdom som selv vet hva hat kan gjøre med et samfunn.
Fra traumer til muligheter
Det er stille i den mørklagte kinosalen. Lerretet viser et hav av røde roser som heves mot himmelen, og norsk ungdom som omfavner hverandre.
Når lyset tennes sitter Lara og Leo klare. De har nettopp sett dokumentarfilmen om Utøya, «Til ungdommen». Nå skal de debattere hvordan samfunnet skal bekjempe hat. Lara skjelver. Hun er spent på reaksjonene fra publikum. De snakker om å inkludere mennesker som faller utenfor samfunnet, og hvordan man skal skape rom for ulike holdninger.
Lara poengterer at samfunnet må utvide hvem som får lov til å være en del av begrepet «oss».
– Vi må ikke bli blendet av det samholdet og den kjærlighet som kun inkluderer noen. For de med ekstreme holdninger er en del av samfunnet vårt. De er en del av oss. Og vi må tørre å debattere det som er ukomfortabelt å snakke om.
Etter debatten samler flere av de unge bosnierne seg rundt Lara. De takker for opplevelsen, klemmer henne og forteller at hun har gjort et stort inntrykk på dem. Hun blir blank i øynene. Det er noe med menneskene som får henne til å føle seg nyttig, og trygg på viktigheten av å dele sin egen historie.
– Dette var skikkelig sterkt! Det føles så viktig å snakke foran noen fra et annet land som ikke kjenner historien på samme måte som oss nordmenn.
Opplevelsen har gjort noe med Lara. For første gang på lang tid klarer hun å finne styrke i erfaringene sine.
– Dette er kanskje det største jeg har gjort. Tenk at jeg kan få lov til å bruke denne tragedien til å gjøre noe produktivt. Forandre verden bittelitt.
Posttraumatisk vekst
Det er favorittbegrepet til Lara. Hun hørte det for første gang av en god venn. Det tok tid før hun tok det til seg, men til slutt forstod Lara betydningen bak ordet.
– Det er viktig å vite at du ikke er svakere enn før selv om du har vært gjennom noe vanskelig. Jeg setter mer pris på det å ha det godt, og kan bruke opplevelsen til å forhindre at liknende kan skje.
I mange år følte hun at traumene var et hinder i hverdagen – en urettferdig byrde som hun aldri ville bli kvitt. Så begynte Lara å fokusere på det hun fikk til istedenfor det hun ikke mestret.
Etter opplevelsen i Mostar bestemte Lara seg for å takke ja til en stilling ved den norske ambassaden i Bosnia. Oppholdet skulle forsterke inntrykket hun hadde av menneskene i landet. Tross de vidt forskjellige erfaringene kjente Lara at de hadde noe til felles. De kunne snakke ærlig om krig, traumer og terror – og finne løsninger.
Da hun returnerte til Norge vendte hun tilbake til politikken og begynte i ny jobb som politisk rådgiver for AUF. Snart åtte år har passert siden hendelsen på Utøya, og samfunnsengasjementet til Lara har blitt sterkere enn noensinne.
– Det er nok veldig lett å velge hat. Jeg tror faktisk den enkleste utveien er å hate tilbake, men når jeg blir møtt med så mye kjærlighet og møtt så mange mennesker som vil meg det beste så trumfer det hatet. Da velger jeg heller å fortsette med det arbeidet jeg gjør, og jeg velger å bety noe for noen.
Se mer av Lara sin historie i siste episode av «URO» i NRK TV.
