Debutplaten Settle traff verden som et kjærlig og etterlengtet knyttneveslag våren 2013.
Guy og Howard Lawrences første langspiller som Disclosure skilte seg ikke bare fra røkla med en meloditeft helt utenom det vanlige. Guttene – de var henholdsvis 22 og 19 år da albumet ble sluppet – forvaltet den britiske klubbtradisjonen med en suveren kombo av modenhet og lekenhet. Sånt blir det toppnoteringer av når musikkåret skal oppsummeres.
Dermed er det direkte trist hvor lite av potensialet som løses inn med denne oppfølgeren. Tittelen Caracal – oppkalt etter et mellomstort, smidig kattedyr også kjent som ørkengaupe – er i beste fall misvisende.
Det er snarere noe satt og monotont over de fleste av disse låtene, som primært utspiller seg i et striglet og skinnende midtempo-landskap. Kantene er slepet bort, dynamikken er fraværende og detaljene som får hjertet til å hikke må letes fram med lupe og pinsett.
Det står ikke på den bugnende gjestelisten. Sam Smith returnerer (forståelig nok) på «Omen», som først og fremst får meg til å tenke på hvor fantastisk «Latch» fortsatt er. Miguel, The Weeknd og Lorde gjør alle det de skal, men de to førstnevnte har jo langt sterkere ferskvare ute under egne navn.
Da er jazzvokalist Gregory Porters sjelfulle innsats på fengende «Holding On» et langt sterkere kort – platens nest beste låt etter Lion Babe-gjestede «Hourglass», som drives av en kikhostete synthbasslinje. Den avsluttende r&b-balladen «Masterpiece» lever ikke helt opp til tittelen, men den er fin, og representerer et velkomment avbrekk.
Problemet med Caracal er ikke at det er et direkte dårlig album – det er det nemlig ikke. Men virkeligheten har innhentet Disclosure siden sist, og resultatet er en samling låter som kun unntaksvis skrider ut av det ordinære. Nedtur.
Marius Asp
