Blakroc:Blakroc
[v2/Tuba]
Og plutselig var døra til det livsfarlige rap/rock-samarbeidet sparket åpen igjen, gitt.
Og hvis du ikke vet – vi snakker om en dør som historisk sett har åpnet opp for de kjipeste konsekvensene av kapitlismens innvirkning på musikk. Rap-fans har hørt eksessiv riffing og overivrige trommiser ta livet av favorittlåtene deres, mens rockere har lurt på hva i all verden som er feil med en ordentlig vokalist – alt i crossoverens navn.På tross av denne tidvis mørke fortiden forventet mange at Black Keys sitt samarbeid med en haug av rappere skulle bli et annerledes og friskt pust for hip hop, som uten tvil har gått seg fast i sin egen retningsløshet i år. Ingen skal beskylde pengejaget for å ligge tjukt utapå i det minste, her er det bluesrock og backpack-rap for alle penga.
Hele samarbeidet startet med at Damon Dash satte Black Keys og Jim Jones i studio. Resultatet «Aint Nothing Like You» kickstartet albumkonseptet, og det er lett å høre hvorfor. Det er nemlig overraskende fett å høre crack-fantast Jim Jones, som man kanskje skulle tro var ute av sin «comfort zone», gjøre en ordentlig blues-låt som mest av alt burde vært introen til The Wire-sesongen som aldri kom. Munnspill og crack er rett og slett en kombo for evigheten. Etter hvert som albumet skrider fram viser det seg at Dipset-sjef Jones faktisk er den som klarer seg best av rapperne samlet hos Black Keys. Merkelig nok , all den tid resten av rapperne er akkurat de man forventer skal være med på en rap/rock-samler. Hvorfor bruke fallerte Billy Danze fra M.O.P framfor f.eks Pastor Troy? Hvor er OJ Da Juiceman eller B.O.B? Eller bare en eller annen fra Vestkysten? Mulig det musikalske konseptet hadde blitt annerledes, men også hakket mer interessant og det hadde utvilsomt tilført nerve til langspilleren. I tillegg til utvalget av noe irrelevante rappere skjemmes en god brorpart av å minne mer om halvferdige skisser enn fullendte låter. I så måte stikker ”Hope You’re Happy” seg særlig ut. Kjedelig og anmassende vers på overdreven riffing med et lite gjennomarbeidet Nikki Wray- refreng høres ikke så veldig fett ut, uansett hvor tighte Black Keys er på instrumentene.
Hvis man ser bort fra innvendingene over står allikevel Blakroc igjen som et tålelig vellykket konseptalbum. Når viljen holdes i tøylene, riffinga roes ned og alle er enige om at man skal lage låter og ikke bare legge noen vers oppå bluesriff, sitter kombinasjonen bluesrock og rap overraskende godt. Versene til avdøde Ol’ Dirty Bastard og Ludacris på åpningssporet ” Coochie” er on point så det holder og en annen av kokain-rappens grand old men, Raekwon, gjør ”Stay Off the Fucking Flowers” til et glimrende spor som hadde gjort seg vel så godt på Only Built For Cuban Linx II som det gjør her. «Dollaz&Sense» med Pharaohe Monch er ikke like knallgode som de to overnevnte, men uten tvil et godt albumspor hvor Pharaoahe får boltre seg igjen. Drømmende ”On The Vista” med Mos Def er også verdt å dytte inn på shuffle-lista for desember, liten tvil om det.
Blakroc forandrer ingenting og kommer neppe til å bli så viktig og alternativ som en del kanskje hadde håpet på, til det er det hele litt for lite fullendt og litt for sprikende, men som et 11-spors album er ikke det her så halvgæærnt. Om ikke et friskt pust, så iallfall et ålreit hvileskjær mens vi venter på at Clipse skal gi ut årets skive om en ukes tid.
Andreas Øverland
