Det siste vi gjorde i går kveld var å sende en sms til Øyvind Alsaker og Nils Johan Semb, men vi har ikke fått svar. Vi er litt bekymra.
Vi delte nemlig taxi fra en restaurant nede i sentrum her i Bloemfontein. Semb og Alsaker slapp av oss på veien til sitt eget hotell. Jeg satt i forsetet, mens Alsaker var pålegget i en Thomas/Nils Johan-sandwich i baksetet. Vi er ikke bekymret for deres
sikkerhet på noe som helst vis, så slapp helt av. Problemet er sjåføren vår som vi trodde het Steff. Vi satt på med Steff dagen i forveien da en diger dame fra Durban forbarmet seg over oss da vi stod utafor stadion og hutra uten tilgjengelig transport. Hun lot oss låne Steff i et kvarter for å komme oss hjem til stråtak-hotellet vårt.
Steff var verdens triveligste fyr, som lo og skråla i forsetet. Helt suveren type. Verdens mest positive mann rett og slett. Noen folkelige ”thanks man” og overbevisende ”he’s the best driver in town” ble sendt fra min posisjon til gutta i baksetet. Topp stemning blant alle oss fem kara i den bittelille taxien.
Men, så oppdager jeg til min enorme forferdelse at Steff ikke heter Steff, men Steph. Som i Stephanie altså. Jeg prøver febrilsk å pense alle samtaler inn på emner der jeg ender med å skryte av sjåføregenskapene hennes. Alt i et febrilsk håp om å viske ut hyllestene av denne ”mannen” ved min side. Aner ikke om det funker, men godt humør kan redde mange situasjoner.
Det har vi lært av Bruce Grobbelaar her nede. Den gamle Liverpoolkeeperen briljerer i samtlige møter med andre mennesker, og vi prøver noen av hans triks: Måk på med godt humør og la det stå til.
Stemningen er god da vi hoppet ut av taxien ved stråtaket vårt, og vi sendte Alsaker og toppfotballsjefen videre i Bloemfontein-natta. Det første som gjøres når porten lukkes bak oss, er å sende en sms: ”Til info: jeg bomma grovt på kjønnet til Steph. Det er nok en dame som kjører. Tror jeg i hvert fall. Pass på hva dere sier i baksetet.”
Vi har ennå ikke fått svar.
Men, vi vet at de kom seg til flyplassen i dag tidlig i det minste. Alsaker twitret i da tidlig at de satt fast på grunn av tåke. Det er da noe.
Dagens stivelse
Vi nevnte så vidt kjøttgjørma de serverer på pressesenteret i gårsdagens blogg under navnet «beef curry», men det er ikke bare det gråbrune sølet som overrasker. De serverer til enhver tid ”dagens stivelse” her. Det kan være ris eller diverse potetvarianter, men omtales kun som ”daily starch”. Det høres for øvrig ut som en skikkelig daff tabloidavis. ”Les alt om John Terry i dagens utgave av Daily Starch”.
I tillegg til stivelse har de såkalte fruktpinner, som i reklamen omtales som
”godt nytt for alle mødre”. Vi orker ikke tenke påhvorfor mamsen skal bli glad for disse små eplekjeppene, men vi kan slå fast at de ser ut som tynne, små ruller av rå kjøttdeig.
Mange har uttrykt glede av våre bilder av den polske mannen som går kledd ut som Kong Bobo på diverse stadioner her i Sør-Afrika. Vi forguder den livløse, livstrøtte kongen, men har ikke nok tiltak i kroppen til å f.eks starte en Facebook-gruppe som hyller supportergeniet. Så hvis noen har lyst til å sette av tid til den slags, er det bare å låne noen av våre fotos altså.
Ser vi Kong Bobo igjen i løpet av mesterskapet, tar vi selvsagt nye bilder av gamlefar.
Den kvinnelige Goldmember
Vår husvert er en boer-dame som snakker så uendelig spesielt engelsk. Alle som har sett Austin Powers-filmen Goldmember, husker den rulleskøytende og svært myke nederlenderen. Dama som driver butikken der vi bor, prater HELT likt som den oransjekledde herren.
I tillegg er hun fundamentalt vimsete, husker ingen bestillinger og tar seg innimellom sjokkerende betalt for mat en toåring kunne lagd med en spade, fire kilo sand og en bleie. Dessuten omtaler hun tre feite finske damer i slutten av førtiåra som tre purunge norske jenter, spiller de mest sjøsjuke taffelvariantene av kjente hits og virker til enhver tid enten forferdet eller overrasket. En svært spesiell opplevelse, særlig når du tar med i betraktningen at det er sju meter opp til taket som er laget av strå og at du må gå inn i et
skap for å finne toalettet og badet.
Vi flytter på oss om under tolv timer. Det er for kaldt og for rart her.
I morgen, torsdag, er vi på reisefot i retning deilige Durban, så da er vi ikke å høre på NRK P3, men vi er tilbake igjen på fredag mellom 1602 og 18. Dere overlever dét altså. Stol på oss.
Så hold dere fast, spiss ørene, pennene, mobiltelefonene, pc’ene og alt annet, og bli med oss på fredag. Det eneste stedet vi snakkes i morgen er på vår blogg, pr sms, mail eller på Facebook, men der snakkes vi til gjengjeld masse.
Nå er det grisekaldt her igjen. Det er altfor kaldt til å spasere hjem til hotellsengen, så vi får fikse en bil.
Vi ringer Steph, og denne gangen sitter Thomas foran.
