Det krever et viss mot å starte avslutningskonserten på Slottsfjells største scene med en uutgitt låt. Men etter det jeg kan høre er det nettopp det Karpe Diem gjør: En spoken word-snutt fra Magdi innleder «Født i trafikken»(?), som er en overraskende forsiktig start på en forhåndsbestilt festkveld. Sånt kan man imidlertid tillate seg når både publikumsmasse og suset av forventning formelig gruser de tre foregående headlinerne på samme scene.
Magdi og Chirag har bygd seg opp en uvanlig lojal fanbase i løpet av sine 16 år(!) i gamet, og mange blant dem har åpenbart funnet veien til Tønsberg denne helga. Etter at sultne versjoner av «Jens» og «Vestkantsvartinga» penser aftenen inn på rett spor begynner det å bli farlig trangt foran scenen, og mine fotografkolleger henvises en stakket stund til redningsarbeid blant de falne englene der framme. Så roes det ned med «Hvite menn som pusher 50», en av duoens beste sanger (og et tidlig musikalsk høydepunkt), etterfulgt av de mjuke alibiene «Påfugl» og «Hus/hotell/slott brenner».
Noen skår i gleden hoster jeg imidlertid gjerne opp. Magdi har en hang til å fremstå som overforklarende, og enkelte av introduksjonene hans kunne nok med fordel vært kuttet ned til fordel for ett- og tostavelsesord. Det finnes også ting å utsette på settlisten: Verken «Spis din syvende sans» eller ferske «Den islamske elefanten» overbeviser helt melodisk; det blir for uforpliktende og lett, og førstnevnte reddes kun av en ivrig kar som får komme opp på scenen og assistere Chirag.
Men så er det dette med å lage fest, da. Du skal lete grundig for å finne noen i publikum som ikke kan alle tekstene, og på intense tapninger av «Krølla femtilapp y’all» og «Toyota’n til Magdi» er folkebruset med på å løfte låtene opp mot den ikke akkurat overbefolkede raprock-himmelen. Bandet er tettspilt og solid, og særlig «Stjerner» byr på fakter som lever opp til tittelen, helt ned til gitarsolo, glitter og pyro.
Nevnes må også «Attitudeproblem», der Izabell, Bendik, Silvana Imam og (min kollega) Christine Dancke gjenskaper vårens mye omtalte allstar-remiks til en respons som objektivt må kunne kalles bananas (men hvor ble det av Julie Bergan, tro?). Og enda er det ikke ferdig: Magdi crowdsurfer under «Ruter», og «Her» er like poetisk som «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» slår knallhardt.
Denne dualiteten – mykt og hardt, reflektert og folkelig, alvorlig og snappy; gjerne på en gang – er selve nøkkelen til Karpe Diems kontinuerlige og massive suksess. Du kan mene hva du vil om dem – som liveband er det få som rører dem her til lands.
Marius Asp
