Han har vært her en stund allerede, Kaveh. For drøyt to år siden ble vi kjent med Grünerløkka-gutten gjennom nettserien Sju steg mot toppen, der hans vekselvis grublende og cocky fremtoning trolig irriterte noen og sjarmerte langt flere.
Tross ellevill suksess med den P3 Gull-nominerte snorteslageren «Snufs» siden da: Det er fortsatt her Kaveh opererer – i grenselandet mellom glisende overmot og nådeløs selvinnsikt, der drømmer om storhet avløses av skakke hverdagsobservasjoner, og den flytende overgangen mellom gutt og mann er den bærende tilstanden. Rapteknisk har dog 20-åringen løftet seg hørbart det siste året.
Kaveh er på sitt beste når det står noe på spill i tekstene. Tittelsporet åpner ballet med en effektiv utlegning av poetikken hans («mamma hater når det jeg banner på låter/men barna lærer ikke leksa si hvis ikke de sitter og gråter»). Knallsterke «Aldri komme hjem», som tar for seg farens flukt fra Iran, løftes av et sample av Odd Nordstoga og produksjon fra LidoLido (som også gjester på kledelig emo-vestnorsk). Her tangerer han Karpe Diem hva intelligent alvor angår.
Heldigvis er det også plenty av rom for humor, rivalisering og reinspikka kåthet i miksen. Et slående eksempel på det sistnevnte er den selvforklarende r&b-flørten «Tone Damli», som er en nesten pinlig direkte tenåringsfantasi totalt uten filter («en chick jeg aldri klarte å onanere til/ du var for fin, selv for fantasien min»). Liten tvil om hvilken julesang vår mann vil snurre tyngst i år, med andre ord.
«Snufs»:
På det beste av tre «mellommåltider» (et lite stikk til egen kroppsbevissthet?), knallharde «Kylling», ribbes norske rapkolleger av en maskingeværspyttende utfordrer, mens «Yggdrasil» og Arshad Maimouni-gjestede «To trekk» befinner seg på motsatt banehalvdel – her får melodikeren Kaveh boltre seg.
Sannheten sårer ville imidlertid hatt svært godt av en strammere redigering. Av de allerede kjente låtene er «Hakke 10» den som gjør minst inntrykk, og 15 låter er kjapt 3-4 for mye, med «Minimalt», «Egoist» og «Mellommåltid: Kimchi» som mine personlige kuttkandidater.
De svenske hovedprodusentene Chords og Patrick Collén er effektive og solide, men de største øyeblikkene inntreffer typisk når Kaveh bryter ut av det dominerende lydbildet. Nevnte «Snufs» og gritty «Shamener» er gode eksempler.
Når det er sagt: Nesten hver låt her byr på siterbare tekstlinjer, og Kaveh har åpenbart funnet sin egen plass på den norske rapscenen. Guttungen har blitt mann, det er greit, men dette er likevel bare begynnelsen.
Marius Asp
