Da de fire danske ungguttene i Iceage spilte i Norge under by:Larm i februar, argumenterte min kollega Kim Klev for at bandets tverre og hatske innstilling til omverdenen – publikum inkludert – truet med å stikke kjepper i hjulene for totalinntrykket. Når jeg snubler innom Teltscenen på Hovefestivalen fem minutter etter konsertstart, er det imidlertid et mer takknemmelig band som har tatt turen til oss fjellaper (selv om de nøyer seg med å si et enkelt «takk» mellom låtene).
På den oppsiktsvekkende solide debutplaten New Brigade, som kom i fjor, er bandets miks av kald nyveiv, misantropi og febril hardcorepunk uimotståelig potent. Live er det sistnevnte elementet klart mest fremtredende, slik det gjerne er i sjangeren – de i utgansgpunktet kortkorte og kjappkjappe låtene raser avgårde i en halsbrekkende og kaotisk modus. Akkurat slik det skal være, med andre ord.
Det er ikke bare meningsløst å plukke fram enkeltøyeblikk, men også svært vanskelig – med låter mellom ett og to minutter rekker er det riktigere å se på konserten som en stor bevegelse som aldri rekker å bli kjedelig.
En ikke ubetydelig akilleshæl ved konsertopplevelsen er imidlertid bandets oppsyn på scenen, som – med unntak av den frenetiske og fremoverlente vokalisten Elias Rønnenfeldt – rett og slett ikke står i stil med spetakkelet som produseres der oppe. De resterende bandmedlemmene fremstår som en gjennomsnittlig fylkesfinalist i Ungdommens Kulturmønstring, og misforholdet mellom audielt og visuelt energinivå smitter over på et stillestående og fåtallig publikum.
Sånt betyr noe. Ikke minst i et telt som lett ville tålt å huse ti ganger så mange mennesker. Så moro dette kunne blitt seinere på kvelden.
Marius Asp
