Kjapt og gæli

Powerpopens svøpe (eller velsignelse, alt etter hvordan du ser det) er at den – tross sin godmodige og likandes natur – ikke treffer de store massene.

Sjangeren handler i større grad enn mange andre av rockens avarter om subtile detaljer, der djevelen som kjent holder hus. Og bandets frontmann Frode Strømstad, som ikke gjør allverden ut av seg verken på eller av scenen, passer unektelig inn i sjangerstereotypien om en nerdete fyr med en nesten leksikalsk kjærlighet for Den Gode Melodien.

Konserten på Norwegian Wood, der folk stadig strømmer innover området, starter med to spor fra fjorårets fine You Love It Here, men kraftpophimmelens solsluser åpner seg for alvor med «Norman Bleik», en av de mest slitesterke låtene fra den allerede klassiske debutplaten.

I tillegg stikker utypiske «Winter Sleep» seg positivt ut – en briljant poplåt som eksploderer i en gitarkrig mellom Strømstad og Anne Lise Frøkedal (forøvrig en uutnyttet vokalressurs i denne sammenhengen).

Det låter gjennomgående solid og fint, dette, like mye på grunn av som til tross for skrangling og tilløp til slurv. Men med kun åtte låter fordelt utover skarve 25 minutter rekker ikke opplevelsen å sette seg ordentlig før den er ved veis ende. Synd, all den tid få andre her til lands forvalter denne tradisjonen med den samme elegansen og fingerspissfølelsen som Strømstad & co.

Marius Asp