Municipal Waste spiller crossover-thrash i fotsporene til D.R.I. og Suicidal Tendencies. Debutalbumet kom i 2003, men det var via Hazardous Mutation fra 2005 de fleste ble introdusert for bandet. Det var ikke så mange som spilte crossover-thrash på det tidspunktet, og det gjorde utgivelsen både spennende og frisk. Oppfølgeren The Art of Partying ble en umiddelbar klassiker, og de ville og sprudlende låtene på plata er fortsatt publikumsfavoritter. The Fatal Feast er Municipal Wastes femte album, og dessverre er det beviset på at en ikke kan gjenta seg selv i det uendelige og fortsatt være morsom.
Oppskriften er den samme: Korte og kjappe party-thrash-låter med tekster om børst, utagerende moro, verdensrommet og gærne mutanter. Tony Foresta står fortsatt for vokal, Ryan Waste spiller gitar, Philip Hall trakterer bassen og Dave Witte slår på trommene. Ting er som de pleier å være – bortsett fra helt i starten. ”Waste in Space» starter nemlig med en kul, 70-tallsaktig horrorintro spilt av Steve Moore fra Zombi, og det legger en ekstra dimensjon til resten av sangen.
På ”Repossession” er Municipal Waste tilbake til velkjente takter. Den starter med et brøl, og så er det rett på med det ene giftige avfallsriffet etter det andre. ”New Dead Masters» byr på interessant gitararbeid i et lite parti, og Halls bassing utmerker seg positivt. ”Unholy Abductor» er punkete og albumets kjappeste sammen med “12 Step Program” og “Eviction Party».
Deler av ”Idiot Check» gir meg en følelse av Green Day (!), bare at vokalen er råere og riffene raskere. Her får gitaren lov til å leke seg i front og bassen høres godt. ”Covered in Sick/The Barfer» byr på noen gode gitarpassasjer, og «You’re Cut Off» er ei festlåt sett fra bartenderens side. “Authority Complex” handler om high school-angsten, og gladriffinga passer greit inn. På “Standards and Practices» har de fått med seg Tim Barry, eks-vokalist i Avail, og “Jesus Freaks» byr på en del bra rytmikk.
Problemet er at låtene ikke skiller seg særlig fra hverandre, og ingen av dem utmerker seg som slagere. Når en hører på storslagne og mer kompliserte album er det greit å ikke få taket på musikken med en gang, men på party-thrash-plater bør minst én låt stikke seg frem umiddelbart. I tillegg er Forestas vokal i overkant monoton. Han har gjennomgående god diksjon, men skriker stort sett i én tone, og det hjelper ikke akkurat på kjedsomheten.
Produksjonen er heller ikke den beste. Jeg har sett andre talentløse typer lovprise den, men Forestas vokal er altfor langt fremme, og han er ikke god nok til å rettferdiggjøre valget. Den ujevne balansen tar dessuten vekk en del av finessen til resten av musikantene. Miksen er dessuten så knuskende tørr at en skulle tro det var tatt opp rett fra linjene uten at noe er gjort med det i ettertid. Den er ikke brutal og tørr som på Reign in Blood, men tannlaus-og-ihjelslått-i-kjeften-dagen-etter-ei-real-kule-tørr. Jeg er klar over at Reign in Blood og dens like fremstår som et lydideal for mange band, men Slayers miks er så mye mer dynamisk og spennende enn Municipal Wastes forsøk at det burde være straffbart å feile.
Derfor virker det også som en evighet før tittelsporet endelig vekker hørselens instinkt. Moore er tilbake med 70-tallssynthen, og komposisjonen tar igjen noe fra første sang. Låta inneholder en bassintro, bra gitarmelodi og den første, om enn lille, variasjonen jeg har hørt i stemmen til Foresta hittil. Det er til og med noen små taktskifter her, og gjestegitarist og -vokalist John Connelly fra Nuclear Assault gjør også sitt for å løfte stykket.
Etter 37 minutter er det slutt. Jeg skvetter nesten når skiva er ferdig, for etter så mange ensformige melodier forventer jeg at Municipal Waste skal fortsette i det uendelige. Dette har de tydeligvis tenkt på, for etter 60 sekunders stillhet er de på skremmer’n igjen med et kort «1-2-3-4 –allright!» før plata endelig slutter å snurre.
Misforstå meg rett: Det er ikke dårlig. Det er bare uforskammet kjedelig. Men heldigvis er det ikke innspilt musikk som definerer Municipal Waste som band. Det er live de presterer, og om plata faktisk er bra får vi ikke vite før de kommer til Norge neste gang. Moshpiten er aldri så rå som når Municipal Waste spiller den giftige valsen. Med andre ord: Dere bør bare drite i anmeldelsen, bøtte på med voksenbrus og stikke på konsert når dere får sjansen. Da får dere selv avgjøre om de har lyktes eller ikke.
Helle Stenkløv
